Scroll To Top

– Å spellemann!

I julen spiser man seg mye mett, er kanskje litt kvalm, oppblåst og føler seg generelt litt som en feit gris. Ofte varer denne følelsen til langt ut i januar og akkurat når man tror at man det eneste som kan rense én er et seriøst klyster, så er det tid for Spellemannprisen; den ultimate tarmrenser. La oss ta en titt på hva juryen klarte skvise ut i år:

Årets hit
La det først være sagt; det norske folk bør skamme seg. Ærlig talt, hvordan kunne dere la de aller glatteste, de med aller minst substans, få årets hit? Don’t Save Me er årets aller beste poplåt, kanskje den beste norske de siste fem til ti årene. Marit Larsen har all rett til å føle seg snytt, hun tapte for et sammensatt produkt som er designet for å selge mer produkter for hver enkeldel av produktet. Askil Holm var desidert minst redd for å mele sin egen kake ved hjelp av Hallelujah-misbruket, og slapp siste album to dager etter lysene var slukket hos Spellemann. Det var en utrolig kjip vending hans karriere tok da han gikk til køys med Sway og idolgutta.

Årets popgruppe
Minor Majority slo i denne kategorien ut størrelser som Jim Stärk og deLillos ’85. For en utrolig lite spennende innspurt. deLillos er langt unna sitt beste, Jim Stärk er nøyaktig like kjedelig som de alltid har vært og igjen sitter vi med Minor Majority. Med utgangspunkt i de nominerte kan vi derfor si at det rette orkesteret vant.

En tanke klarer likevel ikke forvises: Hvorfor er disse popgruppene så uhorvelig kjedelige? Det har imidlertid ikke alltid vært slik: Minor Majority ga ut en fin debut og deLillos har utvilsomt hatt sine dager, men Jim Stärk er det fortsatt ikke noe fint å si om. Skal man konkludere med at det ikke finnes norske band som klarer lage god popmusikk eller at Spellemannprisen ikke klarer drive research i annet enn VG og Dagbladet på tirsdager?

Årets mannlig/kvinnelig artist
Thomas Dybdahl vant denne på tross av at han i fjor ga ut første album for et større plateselskap. Greit å komme seg over den kneiken, eller hva Thomas? Kritikkene var gode og musikkprofil til Dybdahl kunne ikke vært nærmere det kollektive norske hjertet om han så var elskovsbastarden til Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly. Enkelte vil alltid synes at dette er fiskesuppe-musikk, bare tanken på det gjør en døsig, men Odd Nordstoga kan ikke vinne hvert år, så vi for akseptere litt variasjon for ryddighetens skyld.

Ikke så mye å si om årets kvinnelige; Marit Larsen vant som fortjent. Enda mer positivt er det at dette var årets sterkeste kategori. Nominert var i tillegg Elvira Nikolaisen og Mira Craig, to av våre desidert beste nye artister, uavhengig av anatomi og alt annet enn musikken. Dette var kanskje den eneste kategorien hvor Spellemannprisen traff blink med på nominasjonene og vinneren. Gra-tu-ler-er!

Årets diverse
120 Days sopte inn priser for årets rock og årets nykommer. Bandet er nok best kjent utenfor våre landegrenser og de spås en stor fremtid, men det sa man om Trine Rein for ti års tid siden også.

Årets nykommer kunne godt ha blitt Elvira, men hun kommer til å hente mye statuetter i fremtiden, kan like godt la andre slippe til enn så lenge. Årets rock ble ikke Madrugada, hvilket er svært fint, men allikevel ganske forbløffende når man vet hva Spellemannprisen og det norske folk liker.

Ila Auto fikk årets country-trofé og det liker i alle fall undertegnede. De er relativt nye, de er hardtarbeidende og etter sigende svært bra på scenen. De har et fantastisk bandnavn og hadde de lagt over fra engelsk til norsk hadde de nok en gang i fremtiden vunnet Årets Spellemann også. Årets elektronika ble Lindstrøm og det virker absolutt alle ganske fornøyd med, så dette bekrefter nok enten at Spellemannprisen valgte riktig – eller at ingen bryr seg om elektronika.

Årets oppfordring til Spellemannprisen må være at de neste år nekter TV2 å være involvert. Kåre Valebrokk burde virkelig piske alle involverte for måtte han fremsto. En av de mektigste mediemenneskene i Norge sto foran tusen mennesker i Storsalen og så bortkommet, forvirret og gammel ut. Det hele var latterlig regissert og hvor lenge må vi tåle krampeaktig hip hop og breaking? Valebrokk føler seg neppe noe yngre som følge av det og det gjør ingen andre på denne siden av nittitallet heller. Sist, men ikke minst: Dersom Ole Ivars får et lignende oppdrag igjen så har «artistene» i publikum et ansvar – ikke å klappe i takt, nei – dere må kjeppjage dem, representantene for anti-musikken.

Nyt denne uka, det er aldri lengre til neste Spellemann!

Om skribenten

kommentarer