Scroll To Top

Relationship Of Command –

Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det klassiske rock’n’roll-formatet var ikke lenger «oppfinnsomt» nok. Ikke for å hetse noen av de ovennevnte digitalistene, men gitaren er fremdeles høyst levende. Grupper som Motorpsycho, bob hund og Trail Of Dead har alle bevist at man ikke kan avskrive dette klassiske oppsettet enda. Et band som føyer seg inn i disse rekkene er amerikanske At The Drive-In.

Dette er det første jeg hører av disse texanerne, men etter sigende har de spilt seg opp fra tomme klubber i småbyer til en jevnt økende tilhengerskare verden over på grunn av jevn turnering og en stadig bedre diskografi etter at de ga ut debutskiva Acrobatic Tenement i ’98. Bandet har opplevd at noen av deres utgivelser har fått førsteopplaget revet bort på få dager.

Dette kan man forstå når man trykker «play» på anlegget og lar bandet selv få ta ordet. Fra første rillerulling med åpningslåta Arcarsenal er Relationship Of Command et imponerende verk av ekte pønkholdning og idealistisk instrumentering. Jeg klarer ikke fri meg fra den elektriske avhengigheten jeg har fått av denne skiva og har latt den rulle på spilleren nesten kontinuerlig siden jeg fikk den. Med sin sinnarock klarer de å smelte sammen seriøsiteten fra Fugazis samlede diskografi med syttitalets pøbelrock (The Stooges, MC5). Med et variert – men fokusert – sound skaper At The Drive-In et fengende, nesten dansbart støymenasjeri.

Den paniske og rasende stemmen til Cedric Bixler er skremmende hardcore, og bandet pakker seg rundt ham med halvt snerrende/halvt flytende gitarvegger, blafrende basstrommer og en hengslete rockbass. Med rockgiret til The Stooges inne virker det som om de har inngått en pakt med sine venner i Trail Of Dead – som de har turnert med – for å skape et rock’n’rollmanifest for det nye årtusen. Man hører helt klart at bandet har inspirasjoner fra den amerikanske undergrunnsrocken, men allikevel låter det ferskt og levende.

Jeg skulle gjerne ville skrive mer om Relationship Of Command, men det er egentlig ikke noe vits i å gjøre det. Jeg har ikke ord. Dette er definitivt en av de beste harde rockplatene fra 2000! Det gjenstår bare å si en ting før jeg kryper tilbake til hodetelefonene: Løp og kjøp!

Kick out the jams!

Om skribenten

kommentarer