Scroll To Top

Betty Ford, Here We Come –

Karakter

Mange «tradisjonelle» rockere er nok ikke altfor glad i dette, men når man benytter seg av disse nye virkemidlene på en riktig måte, låter det ganske så forførende i denne anmelderens ører (som f.eks. på Trans Ams Surrender To The Night, Orbitals lydlandskap eller på bob hunds nye B-side Romeo).

Palace Of Pleasure er en av de norske gruppene som tar vare på møtet mellom digitale og analoge virkemidler. Deres «clubdub» er musikk for både hjerte og føtter. Det svinger i de fleste lag av sjela. Det kan være vanskelig å få tak på låtene med en gang for en tradisjonell rocker, men la denne plata stå på i et mørkt rom; Mens man selv ligger i senga med tent stearin på bordet. Da kommer følelsen; Følelsen av «skranglende dub» og «flytende club».

Min mening er at mange elektroniske band ikke klarer å fange den organiske følelsen av musikken; Det ender som regel med et ganske maskinelt lydbilde som ikke klarer å fenge meg i særlig stor grad. Palace Of Pleasure har (som blant annet Kim Hiorthøy og Tricky har gjort før dem) klart å montere det elektroniske lydlandskapet samtidig som de mer tradisjonelle analoge lydene definerer bandet i et skjevt og skranglende musikkhus. Man får følelsen av at denne skiva er laget av kjærlighet, kreativitet og en solid dose humor. Laget av mennesker med andre ord!

Det fine med denne musikken er at man kan bruke den som ens eget personlige soundtrack. Jeg elsker å gå rundt i byen med stereolyd på ørene som akkompagnement og til dette formålet passer Palace Of Pleasure perfekt. Den slentrende rytmen på musikken faller i takt med skrittene dine og før du vet ordet av det er du langt av gårde. De duvende rytmene og de skakke sideturene bandet foretar på denne skiva bytter ut trikkens rullende støy og bylivets kontentum med raggarytmer og «dype dub-daler».

Det er vanskelig å peke på enkeltlåter som skiller seg ut på denne plata, da det er helheten og flyten som sjarmerer mest. Det er rett og slett en fin liten sak av en skive. Selve omslaget er også delikat utført. De enkle naive bildene (lomo?) er stilige og fete å se på. Og så staver de «kasett» feil, da. Men, hvem gjør vel ikke det?

Betty Ford, Here We Come er en stilig, liten sak som nok en gang beviser for omverdenen av norsk, elektronisk musikk generelt – og Palace Of Pleasure spesielt – holder høy, internasjonal standard.

Om skribenten

kommentarer