TOPS scorer!
Et dusin sterke låter, den mest sensuelle stemmen i demokratiet Canada og en beroligende og nedkjølende tone i en alt for varm høst. En tassende glede som øker sin verdi for hver runde.
Om debutplaten til TOPS er det blitt sagt: «Flytende canadisk popmusikk med englevokal, et særegent sound og en haug med det som burde vært verdenshits», for ubeskjedent å sitere meg selv. Electropopkvartetten TOPS er tilbake, to år etter Tender Opposites, et av 2012s mest sørgelig oversette album om du spør undertegnede (men kanskje ikke så veldig mange andre).
Til tross for at den mildt sagt snedige singelen Change of Hearts åpnet for muligheten for nok en fulltreffer, så var jeg lenge usikker på kvalitetene til Picture You Staring. Den er i alle fall ikke like umiddelbar som forgjengeren, den åpnet seg faktisk ikke helt for meg før etter ti-tolv runder. Hvem henger egentlig med så lenge nå om dagen? Ikke jeg i alle fall. Ikke vanligvis i alle fall.
Selv om den føltes noe overfladisk og tyntflytende i starten, så var det samtidig noe der som holdt meg inne i TOPS-universet. Mye var jo tross alt likt, ikke minst de varme, analoge synthlydene, de kniplende gitarriffene, de loffende rytmene som sammen bar Jane Pennys lett henslengte vokalprestasjon på sine skuldre. Og så løsnet det – endelig – til slutt.
Låtene føles litt enklere og rundere i kantene denne gangen. Som en mild kontrast til de litt skarpslipte detaljene på debuten, som nok hadde mer glefs i seg. Dette føles mindre kynisk, mer eterisk og varmere, og med hjertet på riktig plass i alt. Det er fortsatt ganske prektig musikk, noen vil kalle det hipsterpop for folk med idiotisk dyre anlegg og pen stue. Men også vi mer upolerte ettromsfolk med vårt musikalske utspring i plateselskapet 4AD kan finne glede i slikt.
Basslinjene spiller som tidløse ekko fra eldgamle pophits, som på Outside, et slags hint til den gamle svisken Take My Breath Away med Berlin. På Superstition Future har de elementer som minner om The Cure på sitt mest nedskalerte. Men samtidig er det aldri noen egentlig tvil, disse folka befinner seg i sin egen tid og sin egen generasjon, de har sine inspirasjonskilder, men for meg er de unike.
Dette er kanskje ikke årets sensasjon, du står fritt til å avvise TOPS som ensformige og kjedelige om du vil. Men ikke før du har hørt denne plata minst femten ganger.
