Mastodont på opptrådte stier

Mastodont på opptrådte stier

U2 nærmer seg The Rolling Stones’ legendariske status som geriatriske dinosaurer i rockehistorien. Panoramas geriatriske alibi har «tvangslyttet» til deres siste album.

U2 ga nylig ut sitt nye album gratis til alle registrerte iTunes-brukere. Genialt! 500 millioner iTunes-brukere fikk albumet direkte i deres iTunes-feed. Aldri har så mange mennesker eid et album. I hvert fall ikke så nær utgivelsesdatoen. Teknologien spiller på lag med U2, og de vet å utnytte den. U2s gratisstunt falt imidlertid ikke i god jord hos alle disse 500 millioner brukerne, så Apple har åpnet for at man kan avslå å laste ned albumet med et enkelt klikk dersom man ikke ønsker å laste det ned.

Med status som «verdens ledende rockeband» er fallhøyden stor for U2, og denne anmeldelsen vil derfor i stor grad være preget av anmelderens forventninger. Det skal legges til at undertegnede så U2 live for første gang på Kalvøya i 1983, og har vært en svoren tilhenger av bandet helt siden utgivelsen av singelen I Will Follow i 1980.

Hva har så skjedd med U2 siden det forrige, og relativ vellykkede albumet No Line on the Horizon?

Vel, gitaristen The Edge har kjøpt seg  en ny fuzzpedal. Den er han veldig stolt av, og den blir flittig brukt på de aller fleste sporene på «Songs of Innocence». Den pedalen vil imidlertid plage meg. Lenge…

Spor for spor:

The Miracle (Of Joey Ramone)
Joda, Joey Ramone er en musikklegende. Som vokalist i det banebrytende bandet The Ramones introduserte han nærmest musikkstilen punk mot slutten av 70-tallet.

Om denne sangen skal være en hyllest til Joey Ramone, er den særdeles dårlig utført. Den åpner med med et Ohhhohhhh-kor, før The Edge introduserer sin nevnte fuzzpedal. En forferdelig banal tekst og en elendig oppbygging gjør dette til en av U2s svakeste låter på lang tid. Og et direkte hån mot Joey Ramone!

Every Breaking Wave
Lyspunktet kommer heldigvis allerede i spor to. En stillferdig og melodisk sang med komp av stødige bass- og trommerytmer, der The Edge sporadisk lar sin gitar krydre sangen med enkle grep og lekende spill. Langt fra banebrytende, men hyggelig og varmt.

California (There is no end to Love)
Lavmål! Introduksjonen med  koringen av Ba-ba-ba-bara Sand-oh –babara Sand oh babara, er selvfølgelig en referanse til Beach Boys’ Barbara Ann. En særdeles dårlig flørt, og selve sangen er dessverre bare en langtrukken lidelse. Sorry, U2! Dette er rett og slett bare dårlig håndverk!

Song for Someone
U2 følger opp med noe som både er lavmælt og lavmål. Klimprende gitarspill innleder en særdeles svak U2-sang. U2 har selv uttalt at dette er dét albumet de er mest fornøyd med. Virkelig? Her svikter selvinnsikten totalt!

Iris (Hold me Close)
Tja. Forsiktig og søkende. Veldig flinkt og veldig, veldig  kjedelig. Koringen irriterer, og man merker en begynnende irritasjon over produksjonen. Her er perfeksjonismen satt i system, og U2-sjelen er fullstendig borte.  Trist.

Volcano
Kan jeg si «ditto»?  Dette er ikke engang flinkt. Det er bare dønn kjedelig. The Edge «fuzzer» forsiktig i bakgrunnen, Adam Clayton holder en stødig rytme med sin bass, og Larry Mullen Jr holder en minst like stødig takt sine trommestikker, men dæven hvor kjedelig dette er!

Raised by Wolves
Da man ikke trodde U2 kunne synke lavere. «Raised by Wolves»: «Raised by Wolves, stronger than fear». Bono har skrevet noen fantastiske tekster i sin karriere, men dette kunne like gjerne vært hentet fra en skolestil i 4. klasse:

«Face down on broken street

There’s a man in the corner in a pool of misery

I’m in a white van as a red sea covers the ground»

Grei ut og drøft!

Det er riktignok en god stund siden det tidlige 80-tallet, men når jeg hører på Raised by Wolves begynner jeg virkelig å miste troen på at U2 har noe å bidra med i dag.

Cedarwood Road
Er det håp allikevel?  Kan mine gamle helter allikevel vise seg verdige? Nope. Dette er en minst like kjedelig sang som de fire foregående. Jeg lengter tilbake til 80-tallet, da U2 var banebrytende og kunne overraske.

Sleep Like a Baby Tonight
The Edge tar frem fuzzpedalen igjen og ødelegger en sang som allerede var ødelagt.

This is Where You Can Reach Me now
Intro med måkeskrik… Joda, når jeg går dette albumet nærmere i sømmene finner jeg både strykere, lydeffekter og diverse instrumenter som normalt ikke trakteres av de fire faste bandmedlemmene.

Oppbyggingen av denne låten er dessuten miserabel. Den setter ingen spor og virker like overflatisk og kjedelig som resten av albumet. Dessverre.

The Troubles
Man kan muligens si at det siste sporet oppsummerer hele albumet. Langtrekkelig, kjedelig, pretensiøst, pompøst og, som allerede nevnt, dørgende kjedelig.

Gratulerer med ny fuzzpedal, The Edge!

Tom Young