The Lemonheads: It's A Shame About Ray [CD] Atlantic, 1992 Blant nittitallets viktigste?

It's A Shame About Ray

Det ble stor oppstandelse da Evan Dando i 2003 kom med sitt første soloalbum. Han ble som så mange andre hauset frem som en av nittitallets viktigste låtskrivere; en av de store. Mange ville også ha det til at hele rockbølgen som besto av The White Stripes, The Strokes og spesielt Ryan Adams, ville sett veldig annerledes ut uten ham.

Kanskje er det noe i dette, kanskje ikke. Sikkert og visst er det iallfall at Dando leverte to svært solide album (det andre er Come On Feel The Lemonheads).

Det skal sies at The Lemonheads er Evan Dando! På It's A Shame About Ray har han skrevet alle låtene utenom de to coverlåtene (Frank Mills og Mrs. Robinson), mens på Come On Feel... er det hans navn som står i sterk dominans.

Hva er det som gjør denne skiva så spesiell da? Vel, Dando er som kjent veldig inspirert av Gram Parsons - både på godt og på vondt. På Hannah & Gabi høres klare elementer av country. Låten My Drug Buddy handler jo, overraskende nok, om dopet som Dando en gang var så glad i. Akkurat som Gram Parsons. Her og der hører vi også elementer av Pixies (The Turnpike Down), og uten Nirvana skal vi ikke se bort fra at The Lemonheads hadde vært et uskrevet blad for oss alle.

It's A Shame About Rays aller sterkeste kort er likevel det at den finner plass til de "store" sangene uten å underbygge platens helhet. De fire-fem første sporene er alene såpass sterke at det overrasker stadig vekk at albumet ikke tar skade av det slik som mange utgivelser ofte gjør. Her flyter det fint fra første øyeblikk, og helt til sist dukker coverlåten som gjorde at platen virkelig tok av opp. Vi snakker selvsagt om The Lemonheads' poppunkete versjon av Simon & Garfunkels Mrs. Robinson.

Uansett; The Lemonheads var (eller er, det snakkes i skrivende stund om en gjenforening) et band som kan avfeies som et coverband med egne sanger. Virkeligheten er noe helt annet. Gruppen hadde en egen stemme og et lydbilde som høres inspirert ut av så meget - men som tross alt var helt deres eget.

Stian Pride, 20.5.2004 © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter