Kylie Minogue: Light Years [CD] Parlophone, 2000 Forførerisk og sexy Kylie-disco med stor nedslagskraft

Kylie Minogue utgivelser

Inntrykket fra OL-sendingen har knapt fått lagt seg før den samme Kylie Minogue spiller videre på sitt gjennomførte og råe seximage - mer utfordrende og forførerisk enn noen gang. Forrige gang Kylie var plateaktuell (i 1998), prøvde hun seg på indiepop-markedet med det selvtitulerte albumet Kylie Minogue hvor hun blant annet hadde fått drahjelp av folk fra Manic Street Preachers.

Hun kom forsåvidt fra det både med æren og integriteten i god behold, men det platekjøpende publikum var ikke moden for indie-Kylie. Etter å ha blitt sviktet av massene ble hun til slutt droppet av selskapet Deconstruction.

Men Kylie var ikke død; for nå er hun altså tilbake med et mer eller mindre rent discoalbum som utvilsomt vil tilbakekalle oppmerksomheten fra gamle fans, og som høyst sannsynlig også vil skaffe henne en del nye før ringvirkningene etter dristige musikkvideoer og usedvanlig høy medieprofilering har lagt seg.

Produksjonen på Light Years ligger nærmere Pet Shop Boys enn Donna Summer, og kler Kylies uttrykksform fantastisk godt. Hennes rolle som ikon i homse- og transemiljøer er garantert styrket betraktelig etter dette. Erfaringen etter introduksjonen av de to singlene, Spinning Around og On A Night Like This som åpner plata, begge har vært store hits både i Australia og her i Europa denne sesongen, tyder også på at publikum er klare for ny Kylie-bølge.

Videre kjører hun løpet helt ut med kitchflagget til topps med låter som lukter Village People-disco, Fame og Melodi Grand Prix lang vei. I kombinasjon med platas mer tidsriktige låter, som nevnte On A Night Like This og tittelsporet Light Years, blir albumet en riktig så fargesprakende og tildels deilig lytteropplevelse.

Med unntak av balladen Bittersweet Goodbye, er det utelukkende disco som er stikkordet gjennom hele Light Years. Kylie har funnet tilbake til det hun kan aller best, og poserer i tillegg villig i mykpornografiske blinkskudd på platas omslag. Hele veien uten at det verken oppleves som platt eller patetisk.

Kylie blir kanskje aldri like uforutsigbar eller vågal som hennes amerikanske kollega Madonna, men hun viser derimot like stor overlevelsesevne som igjen og igjen er i stand til å gjenreise tilliten hos publikum såvel som hos kritikere. Den mye omtalte duetten med Robbie Williams i låten Kids, hvor han rapper om sodomi og andre ulumskheter, havner helt i skyggen av stjernen selv, som fanger det meste av oppmerksomheten alene.

Selv om det rent lyttermessige, eller det visuelle for den saks skyld, så definitivt taler for seg selv her, er det Kylies eget talent som er det grunnleggende elementet for at oppskriften fungerer. Albumet styrke ligger i dets mange indre kvaliteter som befinner seg på sidelinjen av selve musikken.

Enkelte vil sikkert likevel likevel hevde at dette er eurodisco av verste sort, på samme nivå Kylie ble introdusert for massene med i form av Stock-Aitken-Waterman-produksjonen I Should Be So Lucky i 1987. Til alle som fremdeles ikke har skjønt det, vil jeg til slutt legge til at Kylie Minogue har skjønt det meste, og står i dag som en av verdens ledende artister innen sitt segment. Light Years er rett og slett et herlig album innenfor sin sjanger, til tross for et noe ujevnt låtutvalg.

Andreas Haugaard, 20.10.2000 © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter