The Smiths: The Queen Is Dead [CD] Rough Trade / Warner, 1986 Perfekt pop og lyriske lyskespark

The Queen Is Dead

Manchesterbandet The Smiths var på flere måter noe for seg selv - både i sin samtid og i sin ettertid. De tok publikum med storm med en formel av smektende pubertal bitterhet, lyriske lyskespark og tidvis avanserte, men fengende popmelodier.

Gruppen var fanatisk antisynthorienterte, og var således et slags svar på datidens kalde synthpop og new wave. The Smiths var realister og romantikere på en og samme tid, båret fram av en gitarist som sto i perfekt oposisjon til sin tekstskribent og vokalistkollega.

Alle platene til The Smiths var gode på sitt vis, men det var singelformatet som var bandets store fortrinn - ikke LP-platen. Dette fikk en brå slutt med The Queen Is Dead som fremstår som et utpreget helhetlig produkt til tross for at den også er vært variert, med hyppige skifter i stemning og tempo.

Bandet tar sjanser og fremstår som noe mer ambisøse og hardere i kantene enn det de var kjent for som singelband. I fremste rekke finner vi den nærmest progaktige tittellåten som utvilsomt er platens særeste spor, og som neppe slo særlig ann på Buckingham Palace.

Gjennom de snaue 37 minuttene dette albumet varer får vi servert den ene formidable poplåten etter den andre – båret fram på et produksjonsmessig sølvfat. Platen inneholder alt fra den mutte I Know It’s Over og den bombastiske Frankly, Mister Shankly, til episk mollstemt optimisme på There Is A Light That Never Goes Out.

Radarparet Morrissey / Marr forsøker seg på det meste i en fortettet symofoni der det meste fortsatt skinner. Ikke minst er denne utgivelsen Marrs store øyeblikk, der han bidrar med sine umiskjennelige gitarharmonier som er like virkningsfulle på nervesystemet den dag i dag.

Morrisseys tekster er som vanlig fundert på en romantisk tradisjon der Oscar Wilde-aktige og sitatvennlige spissnfindigheter står i sentrum. Tekstene er både tørrvittige og fornøyelige i seg selv, men samtidig introduserer de oss for et nokså dystert syn på livet.

Men dette til tross; The Queen Is Dead er fremdeles akkurat like frisk som den var for atten år siden, og er i seg selv en garantist for at den siste The Smiths-fanatiker ennå ikke er født.

Øyvind Svaleng, 24.7.2004 © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter