Beezewax: A Dozen Summits [CD] LaNuGo, 1997 En oversett juvel

A Dozen Summits

At Kenneth Ishak og venner bare var i slutten av tenårene da de plugget inn instrumentene og trykket på record, er kanskje noe av hemmeligheten til at debutalbumet fortsatt har en generøs og energisk flyt.

Store fans som de var av Weezer- og The Posies' fuzzgitarer og melodiøsitet, så ville også Beezewax forsøke å lage sin versjon av musikk tuftet på "puter av fuzz". Hvilket de også maktet å gjøre med glans. Problemet var bare at det ikke var så mange nordmenn som hevet øyenbrynene over ungguttenes form for popmusikk.

Ken Stringfellow, fra nettopp The Posies, så derimot potensialet i bandet og produserte også oppfølgeren South Of Boredom. Det er likevel en annen historie. A Dozen Summits fortjener sin egen lille historie fortalt.

Ved første og andre lytt er det lett å innbille seg at plata er altfor ensformig og låtene for like. At de tolv låtene i grunnstilling er ganske like i oppbygging er også helt korrekt. Men fra det og å si at de er for like er å gå for langt.

Mye av sjarmen bak denne utgivelsen er nemlig at låtene flyter litt over i hverandre. For når man har latt albumet få frekventere ørene en stund, så kommer melodiene sakte, men sikkert krypende over lytteren. Med meget sikker fremtoning. Og når de først har kommet under huden, så er de bortimot umulige å få ut.

Ta for eksempel en låt som Tear Stained Teen, som har en oppriktighet og sårhet i strømmen av fuzzgitarer som er hjerteskjærende. Ishaks stemme ligger langt bak i produksjonen og kan bare av og til såvidt høres. Men den er der, og er sterk - nettopp fordi den er svak.

Sangen er det mest opplagte eksemplet på de nevnte "putene av fuzz" som legger seg mykt under hodet og blir en ypperlig følgesvenn for både tunge og lykkelige stunder. Vi snakker om en av de beste poplåtene som er skrevet her på berget. Den er bare, i likhet med de andre sporene på A Dozen Summits, ikke så forbasket opplagt i verken melodi eller produksjon.

Vi snakker ikke om låter som passer inn i radioformatet slik tilfellet var i 1997 - eller er det i 2003. Dessverre. For det er selvfølgelig nettopp slik popmusikk som burde ha passet inn på radio.

Poenget er at Beezewax' debut består av tolv låter som stråler etter at du trenger i gjennom den massive gitarlyden. Altså ikke det spesielt varierte lydbildet. Da trer de subtile melodiene, hooksene og det ungdommelige motet fram som uimotståelige kjemper.

Dette er selvsagt store ord om et lite indieband. Men når Beezewax selv ikke er spesielt storkjeftede av seg, så må altså andre ta seg av misjoneringen. Ikke minst fordi bandets sans for kombinasjon av alternativ melodiøsitet, myk vokal, og mengder gitar, fortsatt er denne gjengens store styrke. Selv om den i dag framstår noe annerledes.

A Dozen Summits er et av de siste ti års mest oversette norske album, og det er derfor gledelig å høre at bandet planlegger å gi det ut på nytt før de går i studio til vinteren for å spille inn sitt fjerde album.

I dag er dette nemlig et album som det er svært vanskelig å få tak i. Men dersom du vil sikre deg en moderne norsk klassiker, så er det bare å begynne å lete...

Frode Jørum, 2.9.2003 © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter