 Vertigo / Polygram, 1977 
Status Quo tar de rette grepene |  |
Det er ikke lett å være Quo-fan i dag. Folk ler av deg når du etter et par glass øl forteller dem at kongene av tre grep er heltene, og typisk nok er den eneste platen de husker med Status Quo den ikke fullt så spennende In The Army Now. Men da har de ikke hørt Live. For dersom de hadde hørt den hadde de sluttet å le sporenstreks! En gang for lenge siden sto Status Quo for alt som var bra med rocken.
I perioden 1972 til 1977 lagde de flotte album inneholdende ukomplisert rock'n'roll med hjelp av tre grep i kombinasjon med fengende refrenger. Plater som Piledriver, Hello og On The Level står som påler den dag i dag og viser et band som med bruk av enkle virkemidler og enorm viljestyrke også var i stand til å levere låtperler på løpende bånd.
Slik er det dessverre ikke lenger. I dag er Status Quo redusert til et middelmådig danseband som knapt får spillejobb på danskefergen og som år etter år spyr ut album overfylt til randen av dårlige coverversjoner. De har forresten ikke hatt en ny tanke i hodene sine siden 1977.
Live markerte på mange måter slutten på de gode tidene for Quo. Eller rettere sagt for den dedikerte Quo-fansen. Den klassiske tregrepsrocken forsvant nærmest til fordel for mer strømlinjet poprock. Dette solgte riktignok i bøtter og spann og skaffet sågar gruppen mange nye fans, men sanger som John Fogerty-coveren Rockin’ All Over The World, sippecountrylåten Marguerita Time og Rock & Roll med ufordragelig plystring innlagt, tilfredstilte ikke akkurat die hard-fansen.
Status Quos Live er intet mindre enn et helstøpt livealbum hvor både lyden og det musikalske er så godt som perfekt. Bandet kjører gjennom sitt repertoar som om de hadde en løpsk trailer i hælene. Publikumstemningen er fanget opp slik at det høres ut som om lytteren er til stede på konserten. Og låtene har aldri vært fremført bedre enn her - for du verden for noen låter dette faktisk er!
Det hele åpner friskt med Junior’s Wailing før de øser på med fyrverkeriet Backwater som nesten ubemerket sklir inn i den perkusjonsdrevne Just Take Me. Siden byr de opp til allsang i Most Of The Time. For øvrig det nærmeste Status Quo kommer en ballade på denne utgivelsen.
Den som leter etter den definitive versjonen av Forty Five Hundred Times finner den etter all sannsynlighet på Live. I dette opptaket lekes det med de fleste klisjeer som er oppfunnet. Uten at lytteren sitter tilbake med latteren i halsen. Det er muligens en smule barnslig å komme med følgende påstand; men resultatet er tøft som pokker! At låten strekkes ut til bristepunktet og klokker inn på nesten tyve minutter har ingenting å si. Denne låten tåler det.
Gitarspillet til Francis Rossi, og spesielt rytmegitaren til Rick Parfitt er tett, støyende og melodiøs. Alt på en gang. Og bassen til Alan Lancaster er alle steder mens John Coghlans drivende rytmer på trommer hever låtene flere hakk og får studioversjonene til å fremstå som vass easy listening.
Big Fat Mama høres faktisk nærmest ut som om det er MC5 som spiller, Roadhouse Blues fortoner seg som en låt skrevet av Status Quo og ikke The Doors, mens Roll Over Lay Down og Caroline er tre ganger (minst!) bedre enn i studioversjonene fra albumet Hello.
Status Quo er muligens representanter for barnslig og repeterende boogierock uten evne til fornyelse. Og kanskje er Live beviset på nettopp dette. Men skal man først være barnslig og primitiv er det like greit å åpne ballet med en kald øl, plassere Live i CD-spilleren og dra i gang århundredes luftgitarsolo med én gang!
Hvem har sagt at musikk absolutt må være så nyskapende hele tiden? En kommer langt med tre grep og upretensiøs boogierock også.
Dagfinn Bergesen, 27.5.2005 © Panorama Media
|
