The Explorers Club: Grand Hotel [CD] Rock Ridge Music, 2012 Popsuiten som holder seg sommeren gjennom

Grand Hotel

Vi befinner oss i et år da en relativt vital Brian Wilson fyller 70 og The Beach Boys begraver stridsøksen for å skjenke verden et respektabelt album fylt med naiv altruisme. I en slik kontekst føles det betimelig å rette søkelyset mot The Explorers Club, en langt yngre gjeng med samme sans for vevre vokalharmonier og bekymringsløse rapporter fra late dager på strender i California.

Sammenligningen med strandløvene fra Hawthorne er altså ikke til å komme utenom, selv om det er mer med The Explorers Club enn avstøpninger av gamle Wilson-hits. De tar også opp i seg andre strømminger og band fra samme epoke, som for eksempel beatleske og byrdske elementer samt noe av den raffinerte delen av easy listening. Samtidig er det ingen som helst tvil om at det klassiske Californiasoundet ligger til grunn for alt de gjør. Siden albumet ble sluppet i februar har de da også vært nødt til å svelge hard kritikk for å mangle originalitet og edruelighet i forhold til inspirasjonskildene.

Det er ikke umulig å forstå denne kritikken, selv for en som ikke klarer å slutte å spille og elske denne platen. Men hva gjør vel litt manglende originalitet når «Run Run Run» for ørtende gang finner veien gjennom ørevoksen og får det til å kile i magen? Hvem savner det nyeste nye og spennende trender når kveldsolen senker seg over Grand Hotels majestetiske silhuett til falsetten på «It’s You»? Og hvordan kan man rope Pastisj! Pastisj! når hjertet knuses til den søteste rabarbrasuppe av «Summer Days, Summer Nights»?

I miksen opplever vi å høre blant annet horn, fløyter, kubanske trommer, en real hitparade av klassiske rockgitarer og ikke minst en skam- og endeløs strøm av fyldige koringer. Jason Brewer står fram som en sanger som nærmer seg stoffet med den høvelige måten, upretensiøst og med en svalende letthet blandet med passende inderlighet i uttrykket.

Det gjennomførte omslaget illuderer tidsepoken og femti års belastning på en overtydelig måte - og det kategoriske budskapet hamres inn mot slutten: «Open the door and let love in». Det finnes ikke subtilt i det hele tatt! Samtidig er dette et grunnfestet prosjekt laget av mennesker som ikke utstår å se dystert ned på skoene sine og banne lavt over verdens elendighet. Luftige melodier, harmonier og en detaljert, humoristisk og kjærlighetsfull tilnærming til stoffet binder disse femten sporene sammen til en popsuite som vanskelig lar seg løse opp i sine enkelte faktorer.

Dette fungerer altså klart best i sin helhet, fortrinnsvis på en lys sommerettermiddag med en sval vind flagrende gjennom håret. Da kan selv den mørkeste ungkarsleilighet forvandles til en opplyst suite på Grand!

Øyvind Svaleng, 23.6.2012 © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter