Pop i påskeegget

[ Human League ]

Uforskammet friske, men ikke fullt så daring lenger.

Huxley's Neue Welt, Berlin, 23. april 2011
Foto: Thomas Olsen, www.berlinkontoret.no

Det var pop i berlinernes påskeegg i år.
The Human League entret scenen i Neukölln på påskeaften, et snaut halvår etter at Philip Oakey, Susan Sulley og Joanne Catherall var i byen sist. Men jammen klarer de å fylle konsertsalen nok en gang. I nøyaktig 30 år har de spurt seg igjen og igjen, Don't You Want Me Baby?. Og det var ikke et nein å spore denne gangen heller.

Personlig er det siste jeg kan erindre fra trioen singelen Tell Mew When, som fant veien inn på mine mixtaper mellom Kylie Minogue og Bananarama på første halvdel av 90-tallet. Men så er det et stort sort Human League-hull for undertegnede. Men de la altså aldri inn årene, de har gjort omfattende turneer hvert eneste år siden den gang (i hovedsak i England og USA), og gitt ut et par forglemmelige album.

Vet hva publikum vil ha
De var helt borte fra min radar inntil 2007 da de hang seg på trenden å spille gamle album i sin helhet, og også la turen innom Oslo, med Dare fra 1981. Et album som fortsatt inneholder flere av deres mest kjente låter. Nå, nøyaktig 30 år etter suksessen, prøver de seg igjen med et album med en tostavelses-tittel, Credo. Og det er den som er anledningen til at de har turnert Europa det siste året.

Men The Human League vet hva folk vil ha. De vil ha Don't You Want Me, og ikke de nye greiene. Så kun tre låter fra Credo har fått plass mellom slagere som Love Action, Open Your Heart, Fascination og den mørke debutsingelen Beeing Boiled fra 1978.

Dårlig selvtillit?
Men på en Credo Tour kunne de muligens vært litt mer vågale å prøvd ut flere nye låter. Eller innser de at de ikke har laget en ny Dare? Skyldes det dårlig selvtillit ovenfor det nye materialet? Eller vil de rett og slett bare gi publikum det de vil ha, uten å sette sine egne egoer i veien?

De nye låtene som fremføres er også av varierende kaliber.

Mens Sulley og Catherall griper mikrofonen og autotunes gjennom åpningslåta Never Let Me Go, som også er første singel fra det nye albumet, opptrer Oakley mer i bakgrunnen mens han skjuler ansiktet under en hette. Mystisk liksom. Men det funker.

Night People er en slitsom greie hvor det skinner igjennom at trioen prøver å være yngre og kulere enn de makter.

Egomaniac kunne vært et samarbeid mellom Depeche Mode og Army of Lovers. I like!

Popopplevelse
Men det er et gammelt innslag som deler publikum mest. Under sviska Human, fra 1986, tar noen frem lighteren mens andre stikker fingeren i halsen. Det er bandets andre, og siste, førsteplass i USA. Fra et album som er helt utilgivelige for synth og new wave-fansen. Og ellers ordknappe Oakley forteller fra scenen at det er Janet Jacksons stjerneprodusenter Jimmy Jam & Terry Lewis som har laget låta. Om det var et forsvar eller en undskyldning er vanskelig å si.

Etter flere klesskift og til tider svært spektakulær og intens grafikk på LED-veggen som bandet opptrer foran, er det alt i alt en fantastisk popopplevelse The Human League leverer.

Credo som album er neppe noen milepel for bandet, men det er i det minste en veldig god undskyldning for å legge ut på nok en turné. For bandet fremstår uforskammet friske og opplagte anno 2011 – selv med nesten utelukkende 20 til 30 år gamle låter på repertoaret.

Spilleliste: Never Let Me Go, Open Your Heart, Tell Me When, Sound Of The Crowd, Heart Like A Wheel, The Lebanon, Egomaniac, Empire State Human, Night People, Human, Love Action, All I Ever Wanted, Fascination, Mirror Man, Don't You Want Me, Being Boiled, Together In Electric Dreams

Thomas Olsen, 28.4.2011, © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter