Magisk album, middelmådig konsert

[ Anna Järvinen ]

Ville Anna Järvinen makte å overføre den fantastiske stemningen og håndverket fra tredjealbumet Anna själv tredje til scenen? Panorama tok turen til John Dee i den bitende kulda for å sjekke trøkket.

Foto: Hedda Hafskjold Okstad, John Dee 15.10.2011

Uhyre sjelden bruker jeg ordet forløsning. Katarsis, renselse & forløsning er skremmende svulstige ord som ikke skal slenges om seg med taktløshet, dog har Järvinens tredje langspiller dette forløsende skjær ved seg. Å gestalte lykke i kunst er jo det absolutt vanskeligste, det blir fort platt, fort klisjeaktig, noe vi muligens er usedvanlig gode til å «gjennomskue» her oppe i nord.

Ikke så med ”Lille Anna”. Järvinen og kumpanene i Dungen har rett og slett laget noe av det fineste jeg har hørt fra Skandinavia på mange år. Og dette i en sjanger jeg var sikker på at jeg var immun imot, var gått lei. Så sterk er plata, så gjennomført ekte, så ja (i mangel av ord): vakker. Som en varm klem. Järvinens udefinerbare spasering på knivseggen mellom iskald distanse og intim varme. Lykkens katarsis med lukkende øyne. Tromme og bass låst i en høyere pulserende av driv under svevende vare melodier.

Men bak illusjonen om denne svevende uhåndgripelige stemningen ligger det en enorm presisjon i både tekst og traktering. En hviskende skandinavisk varhet, en nordligere versjon av Jane Birkin og Brigitte Bardot som faktisk kan synge. Den intime hviskende stemmen, med Serge Gainsbourgs gjenferd svevende i strykere og herlig ullen, rund bass ikke ulikt magnum opus Historie de Melodie Nelson (1971). Denne transparent florlette chanson-poppen med drypp av folk og vindskeiv psykedelia er et pliktkjøp.

Ville denne opplevelsen kunne transformeres til en scene? Panorama tok turen til John Dee i den bitende kulda. Og det viste seg å bli en aldri så liten nedtur allerede da Anna Järvinen lusker på scenen med en sart folkehøyskolegitar på slep, uten sitt famøst fantastiske backingband Dungen.

Det hele blir snarere raskt som en billig late night jam på Queens Pub. Den bunnsolide langspilleren fortjener da bedre? Järvinen må dra på tonene for å holde oppmerksomheten, og det kler hun ikke videre godt. Det er denne subtile vare, nesten minimalistiske sangen som løfter albumene, ikke divatakter. Og slik fortsetter heksedansen; tromme og bass er ikke med, kun piano og forsiktig klimpring på gitaren.

I Sverige spiller Anna Järvinen gjerne med hele bandet fra skiva, noe som gir låtene kjøttet på beinet de fortjener. Hvorfor spare på bandet på den korte turen over grensen til Norge? Konklusjonen må bli: kjøp albumet, dropp duokonsertene og kryss fingrene for fullt band neste gang.

Øistein Lorange Blix Meyer, 18.10.2011, © Panorama Media

• Del på Facebook
• Del på Twitter