Knucklesandwich – Et noe uferdig band
Bandets bassist (og selvutnevnte datanerd) Holger Lockertsen er nemlig av den oppfatning at musikk på nettet ikke hindrer plateselskapene i å selge flere plater; snarere tvert imot, mener han at det faktisk kan hjelpe band med å selge mer plater. Han uttaler også at samleplater á la Absolute Music er en større trussel for plateselskapene enn nedlastning av musikk, da folk (som ikke helt har skjønt det) kjøper disse istedenfor komplette album fra en og samme artist. Applaus til mr. Lockertsen for disse holdninger og uttalelser.
Vel, det var en tidlig avsporing, for nå var det faktisk Piggybacks EP vi skulle ta for oss, og jeg er redd applausen stilner noe nå. Jeg har hørt gjennom skiva en god del ganger nå, men finner fortsatt for få lyspunkter til å kunne spå at gruppa vil nå langt. På en EP med kun fem spor, bør alle låtene holde en høy standard, noe som dessverre ikke helt er tilfelle på Knucklesandwich.
Det første sporet vi får servert er Bartender, som forsåvidt holder en grei standardlåt. En pen og pyntelig låt med en fengende melodi. Bandet sies å kunne sammenlignes med alt fra David Bowie til Neil Young og The Waterboys. Bartender ligger kanskje nærmest Young av de nevnte, men mangler en del både på tyngde og melodi til å rekke opp til hans kaliber. Men det har vi kanskje heller ikke lov å forvente av et nytt og ukjent norsk band.
Andre låta på Knucklesandwich er Sordid Query, som er en veldig anonym låt i samme slakke midtempoet som forgjengeren. Det samme gjelder den påfølgende Narcissistic. Ikke før på det fjerde sporet får vi en låt som kan matche åpningssporet. Bother Boy går i et noe høyere tempo enn de andre og er slett ikke så verst. Men noe mer enn en litt over middels rocklåt vil jeg likevel ikke kalle den. Knucklesandwich avsluttes med nok et OK spor; Dogma 2047, som også hever seg over gjennomsnittet på EP-en, mye takket være et fint refreng.
For å sammenfatte blir dette veldig stillestående og noe kjedelig. Arrangementene mangler entusiasme og låtene mangler fengende nok melodier. Det mangler i det hele tatt litt sting i låtene. Piggyback er nok et bra rockband som har potensiale til å gjøre sine saker brukbart, men foreløpig er jeg redd de ikke har nok karisma og særpreg til at de store plateselskapene kommer til å sloss om underskriften deres med det aller første.
