Automatic For The People – Den beste av de beste
Med hitsingelen Losing My Religion fikk det en gang så alternative bandet R.E.M. sitt store gjennombrudd året før Automatic For The People kom ut. Med den låten nådde de omsider ut til de store massene.
Automatic For The People åpner med den akustiske og vakre Drive, som er et solid stykke arbeid på tross av enkeltheten som preger låtens oppbygging. Try Not To Breathe er en noe mer typisk R.E.M.-sak, igjen med et akustisk lydbilde som bygger seg opp med Michael Stipe i spissen for de etter hvert så flotte harmoniene bandet maner frem.
The Sidewinder Sleeps Tonite er hakket kjappere, og viser en annen side av Georgia-rockerne. Everybody Hurts trenger neppe nærmere introduksjon, men står fremdeles som en av de sterkeste balladene R.E.M. noen gang har levert. New Orleans Instrumental No. 1 er som tittelen tilsier et instrumentalspor, med et gitarpreget tema i bånn. Igjen typisk for R.E.M., men likevel annerledes og originalt, som det meste signert dette bandet.
Deretter følger Sweetness Follows, en relativt rolig låt som preges av et akustisk-elektrisk lydbilde, men ikledd en begravelsesaktig drakt. Lystigere går det så absolutt for seg gjennom tonene fra Monty Got A Raw Deal. Igjen en låt som kan karakteriseres som typisk for bandet, og et innslag som har samme karakteristiske trekk som den nevnte hiten Losing My Religion.
Mest rockete innslag på albumet er imidlertid Ignoreland, som like gjerne kunne ha blitt et spor på oppfølgeren Monster i 1994. Star Me Kitten fører R.E.M. tilbake igjen til et rolig og avbalansert landskap. Det lille mesterstykket som så nelder seg; den udødelige popperlen Man On The Moon, står fremdeles som en av bandets aller beste enkeltlåter. Bedre enn dette er det vanskelig å se at popmusikk kan bli i dette tiåret.
En annen singel, Nightswimming, er videre en pianobasert sang, med strykere som gir låten en kledelig og robust innpakning. Find The River er til slutt en harmonisk avslutning på platen og samtidig en herlig poplåt av utsøkt kaliber, og dessuten ytterligere et bidrag som viser bandets styrke når det gjelder en komposisjons kvalitet såvel som innhold.
Helhetsinntrykket av dette albumet er solid som fjell. Automatic For The People ligger på foreløpig medaljeplass over nittitallets beste plater, men som gjenstår å se om det holder til målstreken når decenniets beste plater skal oppsummeres. Vi er tross alt bare halveis inn i nittitallet, og ingenting tyder på at R.E.M. har tenkt å gi seg med det første.
Totalt sett er hvilken som helst studioutgivelse signert R.E.M. godkjent i enhver platehylle, men Automatic For The People står altså i en særstilling og ruver alene på toppen.
