Bring ‘Em All In – The Waterboys Unplugged?

At han nå velger å bruke sitt eget navn, er like greit – for de seneste Waterboys-produksjonene kunne like godt ha vært utgitt under Scott’s eget navn. Dette er også den første av «hans» plater som bekrefter at hans stadige søken etter The Big Music snart er oppnådd.

Ikke siden This Is The Sea -albumet i 1985 har jeg fått så god opplevelse av Mike Scotts musikk. Her fungerer så og si alt! Det var også de enkleste sidene av Waterboys som gjorde dem så unike. Vi snakker med andre ord om en av de mest betydnigsfulle musikerne som dukket opp på 1980-tallet. Hans eksperimenter med irsk folk/pub-musikk og New York-rock har senere preget albumene, mens her er det protestsangeren som regjerer.

På Bring ‘Em All In ser det omsider ut som om han ha «funnet seg selv» – igjen, som han så fint beskriver i teksten på Long Way To The Light. Og med dét mener jeg at han nå fungerer bedre enn hva han har gjort på de siste ti år. Bring ‘Em All In er mer eller mindre et akustisk album som under andre omstendigheter like gjerne kunne ha vært utgitt i MTV-serien Unplugged.

Dette er et vise-album som kler Mike Scott utrolig godt. Han fremstår som en vise/protest sanger som gjør sine saker med en kraftig undertone av at dette mener han virkelig og dette har han selv opplevd. Det er en personlig plate, som kanskje samtidig forklarer navne-skiftet. Han spiller også alle instrumenter selv (selv om det mye kun dreier seg om kassegitar og munnspill).

En skotsk utgave av Bob Dylan, vil kanskje noen si, bare det at Mike i motsetning til Dylan KAN synge. Platen er ikke noe banebrytende produkt, men heller en tidløs sak som bør appelere til mange. Dette er platen som du kanskje alltid har lett etter, men ikke funnet. Oppskriften består av enkle elementer.

Det låter jordnært og ærlig, og det er vanskelig å la være å tro på Mikes budskap. Bring ‘Em All In er absolutt anbefalelsesverdig og det er deilig å konstantere at Mike Scott er tilbake igjen blandt de store!