Insomniac – Postpunkerne tar fatt på sitt andre kapittel

Green Days singel Basket Case – og for den saks skyld hele deres forrige album, Dookie, var et artig vindpust – og et par sekunder kunne faktisk stemningen som eksisterte på slutten av syttitallet føles. Den gang var det band som The Clash, The Jam og særlig Sex Pistols som sto for foringen, hvor de alle klarte å følge opp med høyt kvalitetsnivå – utgivelse etter utgivelse.

Nå forsøker Green Day å gjøre det samme: Hyppig følge opp etter deres litt uventede internasjonale gjennombrudd tidligere i år med fjorårets Dookie. De prøver så godt som de kan å lage en verdig oppfølger, men albumet mangler først og fremst gode låter som Dookie var spekket med, og blir dermed kun en skygge av det den kunne ha blitt.

Helhetsinntrykket gir meg ikke mye som gjør at jeg ønsker å høre platen flere ganger. Ikke direkte dårlig, kanskje, men… vanvittig kjedelig! Jeg føler også at noe av ektheten mangler – jeg «tror» liksom ikke på dem og budskapet deres. Ekte punk handlet aldri om overklassegutter i Amerika. Den handlet om underklassen i London! Derfor mener jeg at noe av det mest elementære grunnlaget for denne type musikk er fraværende.

En og annen interessant låt er det dog å spore her, men uten at det bærer hele produktet. Det holdt liksom med Dookie – nå er det på tide å ta et steg videre… skal vi se – hva kom etter punken? New romantics-stilen med Duran Duran og Spandau Ballet? Hepp, hepp, hepp…