New Gold Dream (81-82-83-84) – Fanger åttitallets kjerne

Spesielt etter at mesterlige New Gold Dream dukket opp i 1982, er det heller de mange kopistene som står tilbake som det mest negative ved epoken.

Simple Minds var Jim Kerr, det var synther i massevis, det var pop, det var britisk og det var jappete. Men Simple Minds var verken Tears For Fears eller Frankie Goes To Hollywood. De ble aldri populære utenfor byene, de var ikke kjent som tradisjonelle rock’n’rollere, de var ikke amerikanske og de var heller ikke spesielt rølpete. Simple Minds var derimot et symbol på åttitallskulturen, og det som ellers fulgte med – både i positiv og negativ forstand.

Bandet eksisterer fremdeles (om enn i noe redusert utgave), er fremdeles oppegående, bare ikke fullt så populære. Den kommersielle toppen av sin karriære nådde de i 1985 med hitsingelen Don’t You (Forget About Me) fra soundtracket til den ikke helt utypiske åttitallsfilmen The Breakfast Club. Låten ble den største hiten de noengang fikk – på begge sider av Atlanteren.

Bandet var langtfra noen debutanter da New Gold Dream (81-82-83-84) kom ut. Gruppen oppnådde en status som en slags lillebror til U2, og ble av mange sett på som et av samtidens mest interessante nye band. At de var interessante nok beviste de ved å etter hvert fremstå som et gigantband som fyllte de største arenaer og stadioner på sine turneer. Ved siden av nevnte U2, som de også måtte finne seg i å dele sitt publikum med, tråkket de opp stier som mange kommende stjerner senere skulle følge.

New Gold Dream er i ettertid sett på som det mest typiske Simple Minds-albumet fra gruppens tidligste epoke. Det er dette det ofte refereres til når det er snakk om den typiske Simple Minds-lyden som mange band i etterkant har lagt seg på. Og mange barn av åttitallet refererer til nettopp dette albumet på sine favorittlister, hvilket ikke er direkte ufortjent, enn hvor lite interessant bandet kan vurderes totalt sett i et musikkhistorisk perspektiv.

Mye av grunnen ligger nok i at Simple Minds for alvor først begynte å markere sin tilstedeværelse på listene med denne platen, mens låtutvalget her heller ikke er til å fnyse av. Her snakker vi om relativt stødige popkomposisjoner som står i sterk kontrast til punk- og new wave-musikken som satte dype spor etter seg bare et par år tidligere.

Bandet red på toppen av bølgen av den såkalte new romantics-bølgen sammen med konkurrerende aktører som Duran Duran, Spandau Ballet, Tears For Fears, OMD og Ultravox, og ble innenfor begrepet på dette tidspunktet anerkjent som det kanskje aller beste av dem. Det var samtidig et tegn i tiden på at nå skulle man i motsetning til punkens era se skikkelig ut og derfor også kle seg pent. Musikkvideoer begynte på dette tidspunktet å bli vanligere, og det var snodig nok et poeng å se representabel ut i dette mediet da MTV og andre musikkanaler gjorde sin entrè. Dop og alkohol ble aldri nevnt i nærheten av disse gruppene, men senere har sannheten vist seg som noe annet.

Oppskriften på dette vellykkede produktet ligger i den oppfinneomme bruken av keyboard og synthesizere, kombinert med mer «ekte» instrumenter som gitar, bass og velinnøvde vokalprestasjoner. Jappete – javel, men bevares så flott dette låter selv i dag.

Åpningssporet Someone Somewhere (In Summertime) står fremdeles som et av bandets beste enkeltlåter, og er på samme tid en tidstypisk påminnelse om hvordan popmusikken gang skulle låte. Colours Fly And Catherine Wheel er en mer typisk Simple Minds-låt, bygget opp med suggererende bass som gjennomgangstema. Førstesingelen fra albumet, Promised You A Miracle ble gruppens første store gjennombruddslåt, og ellers en av deres største europeiske suksesser på singellistene.

Big Sleep fremstår på sin side som et mesterstykke, igjen med en suggererende beat som gir låten et fyldig og kledelig lydblilde. Somebody Up There Likes You er overraskende en instrumental hvor bassgitaren atter en gang gis en fremtredende rolle i produksjonen. Denne kan til tider minne litt om Japan, et annet glitrende band fra denne epoken (men som ble oppløst ved inngangen til 1982). Tittelsporet er ellers en av albumets flotteste enkeltinnslag; fyldig og fordømt stilig.

Glittering Prize var også et singelvalg, men står tilbake som den kanskje aller mest ordinære låten fra dette albumet. De to siste: Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd fremstår som mer nøytrale spor, men som likevel ikke nødvendigvis trekker ned helhetsinntrykket.

Alt i alt er New Gold Dream (81-82-83-84) en særdeles god popplate fra et utskjelt band fra et delvis undervurdert tiår musikkmessig sett. Dersom du ønsker et godt minne fra 1980-tallet, så er dette sannsynligvis et av de beste troféene som fremdeles kan bistå deg på det feltet…