Trace – Nesten uavgjort

Son Volt spiller, i likhet med Wilco, countryrock med mye nerve, og går ikke av veien for å blande inn store doser med skjeve akkordrekker og fuzzgitarer.

Jay Farrar har en bra stemme som kommer best til rette på de rolige låtene, som eksempelvis Windfall og Tear Stained Eye, som forøvrig også er platens beste spor. Det er på de harde og raske låtene Son Volt svikter litt.

De fremstår som litt paniske for meg, og mange av dem låter uferdige. Lydbildet er i likhet med Wilco stort sett akustisk, og fungerer for det meste bra. Det er først når gruppen trår til at jeg begynner å miste interessen.
Allikevel vil jeg påpeke at av de raske låtene, er det Down som fungerer best – synes jeg!

Brukbar er også Catching On. Son Volt’s Trace har høy GP-faktor (Gram Parsons – ikke Grand Prix!!) i likhet med Wilco og til dels mine favoritter The Jayhawks. Her er også spor av Neil Young og Replacements.

Alt i alt et godt album, som først og fremst får meg til å tenke på hvor bra Uncle Tupelo egentlig var. Av de to avleggerne Wilco og Son Volt ligger Wilco et lite hestehode foran – om vi ikke skal kalle det en liten islandsponnys hode, da…