Hello Walls – Weldig warierende!

Wi skriwer høsten 1995 – oppfølgeren er klar: Hello Walls ! Og denne gang er forwentningene skrudd ned ett hakk ellet to, og de innfrir til tider på et forsåwidt tilfredstillende sett. Weld har utwiklet seg – en smule! Låtutwalget nå er så absolutt mer warierende enn sist – og det gjenspeiler seg på både godt og wondt. Noen aw sporene opprettholder et weldig akseptabelt kwalitetsniwå, mens andre rett og slett blir for intetsigende og nøytrale (desswerre!). Platens første halwdel består tildels aw låter aw aller seksstjernerse klasse; All I Want Is To Spin Out The Time, They Walk All Over Me, Middle Of Somewhere. Noen står som gode femmere: Loop og Not Your Kind. En og annen spennende strofe dukker også opp på Once A Day, men uten å føre låten helt til topps. Resten av sporene er så som så. Synd egentlig, for bandet har absolutt potensiale til å kunne lage en wirkelig god plate. Direkte pinlig blir det nesten på Steelin’ My Heart som ikke blir annet enn en direkte mase-boogie som owerhodet ikke kler Saugestads stemme. Heldigwis warer den bare 1 minutt og 28 sekunder!

Hello Walls har absolutt sine stunder, men som et helt produkt sawner jeg mer jewnhet og jeg mister lett utholdenhet som lytter underweis. Det beste med platen er måten låten (og siste singel) They Walk All Over Me er bygget opp på. Her fungerer alt 100%! Manipuleringen av Wibeke’s sterke røst gjør både låten og sangen godt. Weldig bra sak (wil sikkert hawne på årslisten min for årets beste singler)! Som helhet fortjener også platen honnør for de gode låtene – for de er virkelig gode! Dette hewer produktet klart ower gjennomsnittet, og det ender derfor på en klar firer!
Til slutt: …det er bare det at etter å ha hørt en hel plate med Wibeke bak mikrofonen, begynner jeg å rulle så rart på alle w’er og r’er i – selw i mine innerste tanker…!