Copperopolis – Widescreenheltene er tilbake

En ting er ihvertfall sikkert: de prøver så godt de kan (vil jeg tro). Grant Lee Buffalo er igjen på et sett litt mystiske ved valg av tittel, Copperopolis, som også et lite tettsted heter en-eller-annen-plass i USA, og har sannsynligvis like liten betydning for platen som helhet (og er mest sannsynlig kun valgt for å gjøre stedet verdenskjent) for sammenhengen er for meg ellers uforståelig da jeg ikke ser noen tilknytning til resten av innholdet på platen!

Men Grant Lee Philips klarer fremdeles å snekre sammen noen flotte pop/rock låter. På dette albumet låter muligens trioen litt mer ordinære enn tidligere, og har begynt å gi litt slipp på varemerket sitt; «widescreen»-lyden. Allikevel er den umiskjennelige lyden fremdeles gjeldende på enkelte spor, som i åpningskuttet (og første singel) Homespun. Her fortsetter det direkte som om det kun skulle ha gått én dag (og ikke to år) siden sist vi hørte fra dem. Førsteinntrykket er med andre ord at bandet ikke har utviklet seg i det hele tatt, og det stemmer faktisk delvis også for resten av platen. Videre går utvalget i en jevn strøm av raske og rolige låter, hvor melankolien har fått en mer framtredende rolle enn før.

Allikevel sitter jeg med en følelse av at dette har jeg liksom hørt før. Men jeg påstår ikke under noen omstendigheter at jeg ikke liker hva jeg hører, det er bare det at… jeg hadde gjerne forventet noe annet denne gangen. Grant Lee Buffalo er fremdeles et band å regne med, jeg håper bare at de tør mer neste gang.

Som lytter er desverre ikke Copperopolis like utfordrende som forgjengerne, selv om albumet utvilsomt vil kunne ta pusten fra nye tilhørere. Hadde dette vært debutplaten derimot, tror jeg nok det siste øyet på terningen også ville ha vist, men som tredjealbum holder det ikke helt til mål – beklageligvis!