Everything Must Go – Noen gode ting er tre

Personlig synes jeg ikke at de har hatt noe særlig å fare med siden singelen Motorcycle Happiness for en del år siden, og deres forrige album The Holy Bible (1994) var et sorgens kapittel når det gjaldt dét årets utgivelser.

Men, etter at gitarist og tekstforfatter Richey Edwards ble meld savnet tidlig i ’95 (han har fremdeles ikke dukket opp igjen), så ser det ut til at de resterende tre medlemmer; James Dean Bradfield, Sean Moore og Nicky Wire, har tatt seg sammen for å lage et velstøpt album – deres 4. og definitivt beste, så langt.

Everything Must Go har blitt mye mer enn hva man hadde kunnet forvente av Manic Street Preachers. Albumet består av 12 helstøpte og spennende låter, som tar innersvingen på det aller meste som det britiske øyriket har presentert de siste par år, hva rock angår! «De gærne gatepredikantene» har utviklet seg til å bli intet mindre enn et av Storbitannias mest interessante band, og man kan spørre seg om Edwards noen gang vil være ønsket tilbake i gruppen.

I deres hjemland har de oppnådd en status som idoler på linje med Oasis, og resten av verden bør våkne opp for dem, for det har de nå definitivt fortent. Glitrende låter som A Design For Life og Kevin Carter (begge singlesuksesser i England) er begge representative for albumet som helhet. Manic Street Preachers har fortjent fått sitt gjennomrudd, og vi får bare håpe at de klarer å følge opp suksessen Everything Must Go ved neste utgivelse!