Stoosh – Fremdeles like sinte?

Skin er i 1996 like energisk som Nina Hagen var i 1980, hun har en utstråling som ikke er så altfor fjern fra Annie Lennox’ på 80-tallet. Hun kan virke like sprø som Lene Lovich og Björk tilsammen, og har et udiskutabelt talent for det oppsiktsvekkende. Bandet kler henne godt, og skal ikke glemmes, men det er ingen tvil om hvem som stjeler mesteparten av oppmerksomheten her!

Stoosh er en samling låter av forskjellig karakter. Det åpner som sagt med den brutale og aggressive Yes It’s Fucking Political, selv om bandet påstår att de IKKE skriver politiske tekster, og aggressiviteten svekkes dess lengre ut i platen du befinner deg. Singlene, All I Want og Twisted (Everyday Hurts) gir oss et mer typisk Skunk Anansie-lydbilde, og bør fenge fler enn bare fansen, hvor særlig sistnevnte bør kunne bli en hit! Stoosh overrasker allikevel mest med de noe roligere sporene, som det finnes mange av her. Harmoniske og moderne arrangementer preger balladene, som samtidig gjør dem storartede.

Skunks karakteristiske stemme gjør seg særlig godt på Infidelity (Only You) og Hedonism (Just Because You Feel Good), mens Brazen (Weep) kanskje er den mest utrykksfulle av dem. Vakker er også den akustiske Pickin On Me, selv om tekst og tittel antyder alt annet!
Skunk Anansie har med Stoosh bevist at de er mer enn en døgnflue, og har servert oss en mektig oppfølger til debuten Paranoid & Sunburnt som kom i fjor. Regn med dette bandet fremover!