Monkey-Fields – Kun for spesielt interesserte

Jeg må først og fremst få korrigere alle dem som tror at Björk er den eneste islandske artist som har hatt internasjonal suksess på musikkfronten. Mezzoforte gjorde det særdeles skarpt på hitlister verden over allerede i 1983 med deres dansbare klassiker, Garden Party. I løpet av årene som fulgte, fikk ikke bandet flere hitlåter, naturlig nok da de opererer innen jazz-funken, og ikke i pop-musikken. Monkey-Fields er islendingenes 11. album, og vil neppe gi dem noen flere hit’er, da de denne gangen beveger seg langt utenfor det man finner på dagens hitlister. Mezzoforte spiller fremdeles jazzfunk, og duger nok bedre på arrangementer som Vossajazz eller Moldejazz, enn på HC Andersen’s Topp 20 eller på Top Of The Pops.
Arrangementene på 1997-utgaven av bandet, er moderne, men samtidig likere det de gjorde i 1983 enn ting de har gjort i mellomtiden. De forsøkte seg senere på 80-tallet å med diverse vokalister, et deperat forsøk på å nå ut til et bredere publikum. De innså selv at den løsningen aldri var svaret, og bandet er nå tilbake til sin opprinnelige form som et instrumentalt alternativ. Mezzoforte som fremdeles er aktive, er på grunn av deres gamle hitlåt, et av de mer kjente navnene fra jazzfunk-fronten. Bandet er samspilt, og dyktige utøvere av sine instrumenter, men blir aldri noe mer enn bakgrunnsmusikk for allmennheten. Spesielt interesserte kan sannsynligvis allikevel finne seg til rette med Mezzoforte’s blanding av jazzfunk og taffeljazz, men jeg personlig er nok ikke en av dem. Gjennom Monkey-Fileds, en plate med 70 minutters spilletid, synes jeg at det hele blir svært så kjedelig i lengden, selv om det enkelte steder svinger bra.