Blue Moon Swamp – Velkommen tilbake, men…

I likhet med Fogertys forrige album er også denne av varierende kvalitet. Det er de rene countrylåtene som synes å fungere best. Bluesrockerne blir i lengden slitsom å høre på, kjedelig og ukledelig rølpete (Eks: Rattlesnake Highway ). Som tidligere nevnt er det lite nytt å hente, og vi har hørt det verre. Best kommer dette fram i Fogertys gitarriff. De fleste har han nemlig stjålet fra seg selv! Unntaket er introen til Bring It Down To Jelly Roll, som så og si er identisk til Rolling Stones’ Honky Tonk Women. Musikken er fremdeles hentet fra de amerikanske sørstatene. A Houndred And Ten In The Shade er blues, og med kraftfull koring fra The Fairfield Four: Blue Moon Nights prøver å være Johnny Cash. Åpningslåten Southern Streamline er av sorten countryrock, og en av albumets beste låter. De typiske riffene slik vi kjernner det fra tiden med Creedence Clearwater Revival er fremdeles tilstede, og hans kraftfulle og lett gjenkjennelige stemme har han enda i god behold. Alt ved det gamle, altså.

Selv om Blue Moon Swamp er blitt et forholdsvis godt album, er det muligens på høy tid med noen nye toner fra John C. Fogerty. Kanskje også han burde kaste seg på technpobølgen? Da hadde vi ihvertfall fått en reaksjon…