Be Here Now – En parantes med verdensherredømme?

Be Here Now er Oasis’ tredje (og dårligste?) studioalbum. Bandet har omsider nådd sitt mål og blitt Storbiritannias mest populære band, både innenfor og utenfor landegrensene. Hvorfor er de da så fordømt kjedelige?

Svaret ligger i at det siden Oasis debuterte for tre år siden, har drøssevis med band fulgt i deres spor, og markedet er forlengst overeksponert. Oasis klarer selv bare til en viss grad å følge sin egen oppskrift; å ligne mest mulig på The Beatles uten å egentlig innrømme at de gjør det!

Vel, kanskje ikke helt sant, da referansene virker tydeligere enn noengang, tatt i betraktning diverse illustrasjoner fra platecoveret. Muligens minner ikke Oasis så veldig mye om the Beatles (sett fra en ren musikals vinkel) som man kanskje skulle ha fått inntrykk av, men fremdeles er det tydelig hvorfra linjene er trukket!

Be Here Now er både en modigere og en røffere plate enn forgjengeren (What’s the Story) Morning Glory?, noe som gir et lite pluss i boken. Allikevel føler jeg på mange måter at her er for lite nytt til at interessen fortjener videre opprettholdelse.

Det kjipeste med Oasis anno 1997 er faktisk låtene i seg selv. Det som gjorde enkeltsporene og singlene fra de to foregående album til tider geniale, er så og si helt borte, kanskje med unntak av Fade In-Out (platens kanskje beste spor). Magien som har eksistert på tidligere utgivelser blir rett og slett for lite tydelig. For det skal de ha; Oasis har tidvis fremstått som et glimrende singel-band!

En av Gallagherne påstår at de er tidenes største band, mens den andre mener de er omtrent dobbelt så store! Jeg for min del, kan ikke annet enn sukke oppgitt over slike barnslige utsagn! Oasis er ubetydelige i den store sammenheng, og fortjener i utgangspunktet ikke oppmerksomhet for hva de presterer på plate så lenge de ikke leverer noe mer interessant enn hva som serveres på Be Here Now.