Dying Happy er intet annet enn en samling låter som Jones advarer mot å sammenligne med bandet Baby Bird, da dette er en personlig kunstnerisk og eksperimentell utfoldelse skrevet av Jones i selvvalgt isolasjon(!). Samtlige spor her er innspillt på en firespors kassettspiller i årene 1988-95, og kan ikke sees på som en offisiell utgivelse. Den litt gammeldagse lyder, gjør platen bare enda mer tiltrekkende enn hva digitalteknologi her kunne ha bidratt med. Allbumet består av tolv spor som jeg fascineres og inspireres av. Stephen Jones er utvilsomt en musikalsk kunstner, fullt på høyde med allverdens Mozart’er og Prince’r (med eller uten navn)!
Men, forvent ingen ny hitsamling á la You’re Georgeous eller Goodnight. Dying Happy uttrykker en helt annen stemning, og krever en mer personlig innlevelse. Litt mindre kommers, men ikke mindre interessant. Jeg synes til tider at dette albumet godt kan plasseres i bås med ting som f. eks. Biosphere har gjort. For stemningene er også her til å ta og føle på, særlig i en viss avslappet tilstand.
Dying Happy er kanskje først og fremst en plate for spesielt interesserte, men fortener likefullt å bli en lekkerbisken for de fleste! Dying Happy har allerede blitt en gjenganger i min CD-spiller, så hvorfor ikke også hos deg?
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…