100% Columbian – Greit nok på kaffebar, verken mer eller mindre

De er nå klare med sitt andre studioalbum, 100% Columbian, så får vi se om de er like «coole» som de gir seg ut for å være!

Det er riktig at FLC låter kult, eller «coolt» som det visstnok heter, på 100% Columbian, noe den Barry White-baserte singelen Love Unlimited allerede har røpet i forkant av albumutgivelsen. Barry White er forresten en gammel stjerne som tydeligvis har inspirert FLC nesten mer enn hva godt er. White var «cool» på 70-tallet, mens jeg har problemer med å finne et 90-tallsband som gjør så godt de kan for å ligne mest mulig på sin gamle helt like interessant. Forskjellen fra dengang, er at det benyttes mer rap nå, men uten at det løfter produktet.

På 100% Columbian viser New York-trioen seg fra en mye mer tilbakelent side, enn hva de gjorde på forgjengeren, og jeg synes ikke at de har tatt et steg i riktig retning. Det FLC kom opp med i 1996 lovet veldig bra for framtidige utgivelser, mens varen de nå leverer avslører at de sannsynligvis har bommet litt med tanke på deres egen kredibilitet. Den, litt opphypa kanskje, banebrytende statusen de oppnådde for to år siden er med dette albumet betydelig svekket.

All negativitet til tross: 100% Columbian har sine kvaliteter – det blir bare litt vel mye med 13 gjentagelser av samme ide, liksom! Plata er helt grei til bakgrunnsmusikk på kule kaffebarer og denslags (det er kanskje også det som er meningen, tittelen tatt i betraktning?), men blir litt for kjedelig til ordinær hjemmebruk.