Dearest Christian, I’m So Very Sorry For Bringing You Here. Love, Dad – En forunderlig popreise

Albumet med den lange tittelsetningen: Dearest Christian, I’m So Very Sorry For Bringing You Here. Love, Dad , består av fjorten spor som er like forskjellig som like mange lottokuler. Med dette mener jeg at de forskjellig låtene representerer forskjellige stilarter. På albumet finner en alt fra pop, soul og rock til hip hop. Så kan vi igjen stykke opp disse fire hovedsjangrene i underavdelinger, og vil vil finne funky toner, groovy R’n’B, akustiske instrumenter (gitar, piano), jazzballader osv. Dette hele blir nærmest en reise i musikksjangre, hvor hovedvekten er lagt på myk pop, ispedd med behagelige vokaltoner fra Prince Be samt fine bakgrunnsvokaler.

Det er mange interessante spor å trekke fram; bl.a. Being So Not For You (I Had A Right), Misery In Utero, If I Could Be Your Star, Screaming At Me, No Further Damage, Faith In You og Gotta Be… Movin’ On Up (Imagination-cover som har gjort det nokså skarpt, også her hjemme). Et felles trekk for mange av sporene, er at de er godt influert av deres store idoler Marvin Gaye og John Lennon, noe som i seg selv ikke er det verste å se opp til?

Dess mer jeg hører på platen, jo mer beundrer jeg den. Først tenkte jeg at dette var noe av dusinvaren vi finner i musikkindustrien, men jeg har totalt skiftet mening. Dette er virkelig bra pop. Ja, for det er pop jeg snakker om – voksenpop om du vil, for dette er definitivt ikke noe for tenåringer (foruten Gotta Be…). En popreise med forskjellig reisefølge er ganske beskrivende. Dette er solid, spennende og faktisk litt tankevekkende.