The Beta Band – Snålt og underholdende!

Albumet har etter hva jeg har registrert fått nokså blandet mottagelse, både i presse og hos publikum, og jeg vil her forsøke å fortelle deg om The Beta Band hører hjemme i øverste, midterste eller nederste del av det berømte treet.
Vel, for det første er dette en snål greie. Bandet leker seg tydeligvis en masse, og de har sannsynligvis hatt det morsomt i studio under innspillingen av albumet. Her eksperimenteres uvanlig mye, og at de har lært ett og annet av Beck virker ikke usannsynlig. Resultatet av lekingen som til slutt har havnet i rillene på albumet virker til dels usammenhengende og uforståelig. Likevel hersker det en viss følelse av samspill og kontroll over det hele. Det blir kanskje aldri direkte stilig, men snarere underholdende og snålt. Underholdende fordi det er lett å la seg påvirke av tonene som danser ut fra høyttalerne. Snålt fordi det tidvis er rare toner som treffer deg. Noe låter kjent, som i seg selv ikke er så merkelig da her finnes sampler fra diverse fortidsslagere (hvorav den merkverdigste i denne sammenheng er Bonnie Tylers 1982-hit Total Eclipse Of The Heart som her leveres i en særdeles seig og syrete variant), mens annet like gjerne kunne ha kommet fra en fremmed planet. Alt i alt er The Beta Band en plate som sakte vokser, og etter de første fire-fem obligatoriske gjennomspillinger begynner stoffet også å sitte som det skal, til tross for visse udefinerbare følelser.

The Beta Band er et produkt som jeg etterhvert har blitt glad i, og dette albumet har i det minste reddet denne sommeren hva musikalske nyutvinninger angår. Det er som med annen kunst; man trenger ikke nødvendigvis forstå budskapet, det viktigste er at det framskaffer en slags reaksjon – noe The Beta Band i aller høyeste grad får til her!