Dizzy Up The Girl – Amerikansk powerpop for n’te gang!

I Europa derimot virker det som om denne stilen har problemer med å få et ordentlig fotfeste, da vi alltid har blitt dominert av britenes forskjellige britpoporkestre, og i senere år allskens eurodance-søppel og annet møkk. Likevel er Goo Goo Dolls et typisk hitband, ihvertfall sett fra et amerikansk perspektiv. Låtene deres er heller ikke å forakte, for jevnt over fungerer det på samme måte som nevnte Hootie & the Blowfish har gjort når de har vært på sitt beste. Det vil si; de har gode komponister, gode musikere, og et godt lydbilde (i powerpop-kategorien). Men, når man skal ta musikken alene i betraktning – gjennom et helt album – blir det også en litt kjedelig opplevelse. Låtene er i seg selv greie nok, men når man får så mange like låter på én og samme gang, blir det bare litt kjipt. Det er greit og bra og alt slikt, men det blir bare aldri noe særlig spennende. Du har liksom hørt det utallige ganger før, da med andre lignende band.

På sitt beste er The Goo Goo Dolls veldig ålreite å høre på, som i de nevnte singler Slide og Iris, mens de på sitt verste minner om et skakkjørt Bon Jovi! Å trekke linjer til Bon Jovi er kanskje ikkehlt rettferdig, men likevel: følelsen er ikke ulik, ihvertfall ikke innimellom. Konklusjonen må dermed bli at The Goo Goo Dolls med denne utgivelsen havner veldig sånn midt-på-treet: verken særlig interessant eller særlig dårlig. Bare en plass midt i mellom…