Arkana – Verken fugl eller fisk, knapt nok midt i mellom

Det er lite å utsette på selve produksjonen på Arkana. Av medmusikanter har Kjetil Saunes fått med seg de flinkeste guttene i klassen i form av Eivind Aarset på gitar, Ketil Bjørnstad på piano og Rune Arnesen på trommer.

Tekstene er udiskutabelt gjennomtenkte og samtlige er av høy klasse. Musikken er i seg selv ikke lett å båssette, men liker du artister som for eksempel Bendik Hofset, skal du ikke se bort fra at også Kjetil Saunes vil falle i smak. Det hersker likevel en udefinerbar stemning over Arkana, og jeg har hatt problemer med å bestemme meg for om jeg liker det jeg hører eller ikke.

Et svakt punkt er vokalen, eller rettere sagt måten Kjetil Saunes synger på. Det blir liksom litt flytende hvor følelsen av Finn Kalviks nærvær virker påfallende, noe jeg betviler har vært meningen.

Det har kanskje å gjøre med at Saunes til en viss grad er opptatt av hovedstaden, hvor begreper som Frognerparken, Vigeland og selv Oslo Kommune er nevnt i tekstene. Det kan virke som hele ideen har vært å lage slags hyllestplate til Oslo by.

En annen problemstilling er at låtene aldri setter seg skikkelig. Sangene framstår i en slags moderne form hvor målet synes å være å videreutvikle visebegrepet. Ikke noe negativt med det forsåvidt, men jeg synes at låtene mangler sjel og originalitet.

Kanskje de rett og slett blir for svake i forhold til resten. Det er til tider vakkert og flott og alt det der, men blir lett litt kjedelig i lengden. Og det til tross for at bare ypperlige musikere er involverte. Platens nest siste spor heter Hold Deg Våken, og man kan saktens lure på om dette er et direkte hint til lytteren for å få han eller hun til å gidde å henge med.

Potensielt sett kan Kjetil Saunes utvikle seg til å bli en interessant og ettertraktet artist, men så langt har han mye å gå på før han er i mål. Arkana blir verken fugl eller fisk, men havner en plass langt ute i periferien. Det blir bare flinkt, og det er dessverre ikke nok målt i forhold til dagens standard.