Karoshi – Mørk, vanskelig og vakker

Dermed regner vi intensivkurset i japansk for avsluttet. Salaryman har da også fint lite med denne verdensdelen å gjøre. Karoshi er oppfølgeren til debutalbumet Salaryman som kom i 1997. Før den tid gikk de under band-identiteten The Poster Children før den japanske ordboka ble finlest og navneskiftet var et faktum. Med et slikt gruppenavn var kanskje det like greit.

Salaryman står med dette andre albumet med fotfestet i den beatbaserte synthrocken. Breakbeats, et til tider hiphop-inspirert groove i et postmoderne rockuttrykk skaper et mørkt og dvelende lydbilde. 70-tallets keyboardsoloer møter det nye millenniet. Det dystre og svart melankolske infiltreres av det psykedeliske. Rene genspleisinga.

Man blir nesten redd. Med andre ord: Karoshi er ikke noe enkelt album. Med unntak av My Hands Are Always In The Water og Monterey Days / Malibu Nights som begge utmerker seg som albumets mest tilgjengelige spor, fisker Salaryman på dypt vann. Spørsmålet er om de får napp?

Jeg biter mer enn villig på låter som Taco Muerite og Karoshi som låter så mørke at det grenser til det suicidale. Likevel er det vakkert, om enn på grensen til det selvutslettende og det hviler en sakral galskap over tittelsporet som gjør denne låten til et albumets høydepunkter. Det er likevel en ujevn og blandet opplevelse å lytte til Karoshi.

Enkelte av låtene er for svake, og til tider blir det eksperimentelle ikke annet enn tom, eksperimentell – støy. Uansett er det et album det er verdt å utforske. Det kan være at det tredje albumet fra denne gjengen ikke blir «det vanskelige tredje albumet», men tvert i mot. Da kan jo det være greit å være forberedt.