We Are The Ark – De kom, de så, de erobret

Med låter tuftet på syttitallets glamrock, en stil fra åttitallets neonverden og alt dette pakket inn i det nye tusenåret har The Ark skapt ei plate som vil gå igjen og igjen på min stereo.

Fra åpningssporet Hey Modern Days tar jeg meg selv i å smile. Alt låter så «happy happy happy»! Stemmen til Ola Salo har en selvsikker glans – full av sminkerockens arroganse – mens bandet ligger tett og polert rundt ham med sine renskårne melodier.

Etter å ha hørt We Are The Ark fra start til slutt (seks ganger) har den enda ikke sluppet taket i melodilysten min. Både inspirert energi og herlige poprefreng er velkjente virkemidler i rocken, men jeg må si at få skandinaviske band parrer disse med hverandre med slik finesse og glamour som The Ark gjør på denne skiva.

Å nevne låter som skiller seg ut fra hopen på denne plata er ikke særlig lett, da alle låtene har en kald og kontinental romantikk i seg. Jeg blir rett og slett betatt. Men, likevel må jeg nevne førstesporet Hey Modern Days som med sitt vanvittige refreng og herlige doble gitarer er en herlig låt ikke ulikt noe Thin Lizzy kunne gjort – men The Ark legger på både eyeliner og rouge. Låta som følger opp svikter ikke. Echo Chamber gir oss Bowie, Roxy Music og Suede lekkert dandert på et sølvfat. Slik fortsetter det helt til det siste sporet – You, Who Stole My Solitude – avslutter plata med et russiskinspirert mannskor og nesten flytende synthmelodier.

The Ark har med We Are The Ark gitt oss en av de aller feteste skandinaviske rockskivene på lenge. Deres velkjente blanding av poparrangementer med glamrockens energi og inspirasjon er kanskje ikke altfor original (de stjeler til og med et riff av AC/DC), men hvem bryr seg når låtene er så bra som de er på denne plata?