Drawn From Memory – Kald omfavnelse fra Embrace

Etter sitt debutalbum fra 1998 har Embrace mye å leve opp til. Kritikerne sparte verken på komplimenter eller høye terningkast når The Good Will Out ble omtalt. Nå er britene tilbake igjen. Drawn From Memory skulle stå som et fastsnekret bevis på at deres rykte er velfortjent. Men dessverre. Noe har de mistet på veien. Der deres debutalbum lyktes i å sprite opp britpopen med en spennvidde i arrangementene, fra det herlig melodiøse til det underfundige og støyende, blir Drawn From Memory for pregløs. Riktig nok fortsetter de å hente impulser fra flere genrer. Både gospel og soul er representert her. Men det låter rett og slett for kjedelig.

Spesielt skuffer Embrace med tittelåten og med Liars Tears. Dette er ballader som plasserer bandet på samme nivå som et hvilket som helst annet boyband. Tomme klisjeer pryder tekstene og melodiene blir irriterende følsomme. Her lukter det virkelig av kommersiell smisk.

Det skal ikke holdes tilbake at et par av låtene har hit-potensiale i seg. Blant annet You’re Not Alone og Save Me. Svært fengende melodier, men det blir for lite originalt. Dersom Oasis forsøkte seg på et samarbeid med Oslo Gospel Choir er det sannsynlig at resultatet ble omtrent som dette. Med andre ord: Dette er i høyeste grad sangbart, men vi har hørt det før. Enkelte ganger gir Embrace også inntrykk av at de sitter inne med noe mer. Noe som virkelig kunne blitt bra. Både New Adam And New Eve og Yeah You spruter av støyende energi. Smittende positiv energi. En smule anstrengende blir det etterhvert, men her aner vi i hvert fall ekte spilleglede og entusiasme.

Dersom Drawn From Memory kom ut i 1993 ville den vært genial. I 1997 ville den fortsatt vært tilfredsstillende. Men i en tid der genreblandinger er mer en selvfølge enn en kuriositet holder den ikke mål. Albumet blir et sammensurium av det meste britene har stått for de siste åtte årene. Det tilfører oss ikke noe nytt. Håper Embrace kan komme tilbake igjen senere. Og da med et bidrag av egen identitet.