The Sophtware Slump – Enestående

Allerede i åpningssporet He’s Simple, He’s Dumb, He’s The Pilot lar du deg henrive av Lytles sårsure, men samtididg milde vokal som mest av alt minner om en moderat utgave av Neil Young. Følelsen av at du lytter til en rockutgivelse langt over gjennomsnittet er der umiddelbart og slipper ikke taket en eneste gang gjennom albumets 46 minutter og 47 sekunder.

Grandaddy er en syntese av lo-fi, folkrock og manisk popmusikk og Mercury Rev er blitt nevnt som et relevant band å trekke paraleller til når man skal søke å definere gruppen. Likhetene er til stede, men da spesielt på enkelte av de roligste partiene på albumet. Lytles gitarbaserte lo-fi produksjon er likevel noe helt annet enn Mercury Revs stemningsfulle poplandskap. Det er langt mer rock’n’roll mellom «rillene» på The Sopthware Slump enn på Deserter’s Songs, som er den mest relevante utgivelsen å sammenligne med.

Rørende enkle melodilinjer avslører Lytle som en låtsnekrer av klasse. Enkle, men aldri primitive komposisjoner som går rett i ryggmargsnerven. Melodien står hele tiden i fokus, og man overraskes av og til av låter som Miner At The Dial A View som flørter med popens kommersielle tilgjengelighet. Men det fungerer. Det fungerer faktisk som bare pokker. Man dras med i Grandaddys verden av drømmende melankoli, amper rock og sjarmerende gitarpop – og det tar tid før den slipper taket.

He’s Simple, He’s Dumb, He’s The Pilot er allerede nevnt, med sine nesten 9 minutter er den også en av platens høydepunkter. Et stillferdig epos som i all sin lavmælthet likevel fremstår som noe av det mektigste jeg har hørt på en stund. Låter som The Crystal Lake, som også er sluppet på single, og Chartsengrafs er derimot lo-fi rock med en så agressiv produksjon at man forundres og fascineres over variasjonene på dette albumet. Dette er uten tvil et av de albumene som har gjort størst inntrykk på undertegnede på lang tid. Det vil, med sin antikommersielle umiddelbarhet stå som en milepæl i min samling i lang tid fremover.