Miles – Tysk britpop uten nerve

Og når de endelig skulle få slippe til så måtte de ta med låter fra alle sine forskjellige epoker. Nå skal det jo sies at jeg ikke vet mye om Miles, og dette er ikke nødvendigvis debuttplata.

Selv om dette som sagt ikke henger like godt sammen, så kan det for det meste plasseres innenfor de ganske så vide rammene av britpop. Og på en heldig dag så kan de kanskje få en hit med nesten hvilken som helst av låtene som for det meste er både fengende og syngbart. Men, der ligger også et problem, en hit med for eksempel Sonic 3000 ville nok kanskje ført til at fans av band som Ash ville kjøpt albumet og bli skuffet, for det er lite annet i den gata her. Og dermed vil de antageligvis få problemer ved neste korsvei, de som kjøpte plata vil ikke gjøre samme feil igjen, mens de som ikke kjøpte den fordi de ikke likte singelen vil huske bare den…

Når i tillegg alt virker så «utspekulert» riktig for hver låt, men helt uten nerve og feeling så treffer det i alle fall ikke hjerterota til denne anmelderen. Som de selv sier det: «I just wanna have a masterplan». Den mangler her og jeg tror heller ikke at de finner den med det første.

Må til slutt gi etter for min sterke lyst til å harselere litt med trommeslageren. Ikke at han spiller spesielt dårlig, men hallo, han kaller seg Ronny Rock. Er det hans ekte fødselsnavn så er det bare å gratulere, men ettersom sjansen for det er omtrent like stor som for at Øystein Hedstrøm skal få streetcred så velger jeg å tro at det var et anfall av tysk overmot som ga ham dette navnet!