The Menace – Skuffende oppfølger

Ordinært vil vel en del hevde at debutalbumet også var, men særlig kjedelig var det ikke. Med en bunke flotte singler (Stutter, Connection, Waking Up) i spissen solgte Elastica over millionen, og Justine Frischmann & co. spilte energisk og fengende pop-punk. Siden sist er britpopen nede for telling, Justine Frischmann og Damon Albarn har brutt opp, og Elastica har skiftet plateselskap. Og luften har gått ut av Elastica-ballongen.

Når man selger en million eksemplarer av debutalbumet, sier det seg selv at man ikke ønsker å bruke fem år på en oppfølger. I denne bransjen gjelder det å smi mens jernet er varmt. Så det er vel ingen tvil om at Elastica har hatt problemer, og når nå The Menace er her er det vel greit å konstatere at problemet har vært å skrive gode nok låter. Dessverre ser det ikke ut til at fem år heller var nok, for de tretten sangene her er anonyme saker. Her er det ingen låter med hit-potensiale, ingen refrenger som setter seg fast i hjernens nynnesenter.

Lydbildet er mørkere og råere enn på debuten, og det friske poppreget som var med å løfte debuten er omtrent fraværende. I tillegg velger å avslutte plata med en tøvete versjon av Trios allerede tøvete Da Da Da, og da blir ikke denne anmelder særlig imponert. Helt håpløst er dette ikke, men det er dessverre ikke langt unna. Mad Dog og How He Wrote Elastica Man (Med Mark E. Smith fra The Fall) er de relative høydepunktene på en svært skuffende oppfølger.