På Nye Eventyr – Lite spennende eventyrblanding fra Rudberg

Men det hjelper ikke det minste at Rune Rudberg har dyktige musikere med seg når innholdet i det de presterer er så hjelpeløst som dette er. Tekstene er for eksempel et helt kapittel for seg selv. For Rudbergs del blir det nokså flatterende å prestere så klisjefylte tekster. Han prøver å være ironisk og samfunnskritisk, noe som selvsagt er en så vanskelig kombinasjon som han selvfølgelig ikke takler.

Rudberg er heller ingen stor poet. Den såkalte hiten 1001, 1002, 1003, har en tekststrofe som går slik: «Du kunne ikke si nei, når jeg klådde på deg». Eller hva med «Hvordan skal jeg noen gang forstå , hvorfor du reiste? Hvorfor du måtte gå» fra Det Fineste Jeg Vet? Her kunne jeg nevnt et utall av eksempler på nødrim, og andre klisjefylte innpakninger som Rudberg og co. prøver seg på, men tror ikke at det er nødvendig.

Flatcountryen er ellers noe for seg selv den også! Komposisjon og arrangement er enkelt bygget opp med en uendelighet av tekst og refreng. Har du hørt en sang, er faren stor for at neste sang ligner. Rudberg stjeler faktisk fra seg selv (av alle!). Det han synes å mene er bra i et spor, kopieres ukritisk til i neste og satser på at det ikke gjennomskues. Men, om ikke annet, skal Rune Rudberg skal ha ros for at han tør å gi ut slikt i år 2000!

Damene kan være så «forelsket» i Rune Rudberg som de bare vil, mens forelsket i musikken hans undrer jeg på om noen i det hele tatt kan bli?