Zero Zen – En tikkende bombe

Men jeg har opplevd bandet live i København som oppvarmere for The Bevis Frond i fjor, uten at bandet gjorde noe spesielt inntrykk på meg. Jeg syntes de var helt OK, men ikke noe mere enn det. Etter å ha lyttet til Zero Zen noen ganger, er jeg vel egentlig av samme oppfatning, men allikevel sitter jeg med følelsen av at det er kun et tidsspørsmål før Alchemysts slår ut i full blomst. Det er mange gode kvaliteter i gruppa, men likevel, det er noe som mangler på dette albumet.

Intensiteten til Alchemysts er ellers ganske ekstrem; Det virker som de prøver å rive ned alt de har innen rekkevidde, og allerede på første spor The Psychic Fare får vi et glimt inn i hvordan Alchemysts verden ser ut. Dette er musikk inspirert av 60-talls fuzzrock som Stooges og MC5 ispedd en bit psykedelisk rock. Hvis du tar Cato Salsa Experience og legger til enda mer dyriske vokaler og variert gitarspill, så skjønner du kanskje hvor jeg vil.

Melodisk sett er det en del som mangler på Zero Zen, men det tas til en viss grad igjen i den enorme energien bandet legger i låtene. Høydepunktet er den stilige Glass Cars, som starter i et søvnig og lavmælt tempo, men som midtveis eksploderer i en psykedelisk gitar-freakout, før den igjen daler i intensitet. Sannsynligvis albumets beste låt. Andre høydepunkter er den mer popinspirerte Spores, og Time Travel For The Lonely.

Zero Zen anbefales til alle som elsker skitten kick-ass rock’n’roll innblandet med et snev av eleganse.