Bra, men beskjeden Manson

Det mest sjokkerende var faktisk at Marilyn Manson oppførte seg nærmest eksemplarisk. Om det skyldes arrestasjonen i Roma for litt siden der har ble tauet for uanstendig oppførsel vites ikke. Uansett spiller det liten rolle så lenge showet var såpass velregissert som det var.

Etter utsøkt oppvarming fra et spennende bandet Disturbed dukket herr Manson opp på scenen og fyrte i gang med Irresponsible Hate Anthem: «I am so all-American, I’d sell you suicide «skrek han mens det yngste publikummet som hadde gjort tabben å stille seg lengst mulig framme fikk panikk og flyktet lenger bak i salen. Deretter fulgte den ene Manson-klassikeren etter den andre. Tourniquet ble utført på noen vanvittige stylter, The Love Song som Pave, mens taket løftet seg fullstendig under Eurythmics-hiten Sweet Dreams (Are Made Of This) og The Beautiful People. Spesielt artig var det å høre My Monkey og Lunchbox fra Portrait Of An American Family (1994).

Variabel respons
Konserten fikk for øvrig relativt blandet mottakelse i landets aviser. Dagbladets Håkon Moslet tok likevel kaka da han ga konserten terningkast to. Han skriver: «Det vi fikk se var en litt dum og sjarmløs heavy metal-artist med sjokkerende få bra låter og et lite artistisk register å spille på».

Det er godt gjort av en mann som har gitt Mansons tre siste plater to femmere (Antichrist Superstar og Mechanical Animals) og en firer (Holy Wood) å påstå at bandet har få bra låter. Og når han i tillegg kaller musikken for ufokusert og endimensjonal industri-metal har han vel skutt seg selv i foten, for å si det mildt.
Grunnen til at jeg trekker fram dette, er at jeg synes Manson-publikumet fortjener bedre enn å få Moslets fjasete og useriøse anmeldelse slengt i trynet.

Vel, nok om det… Som Manson-fan er jeg godt fornøyd med konserten. Marilyn Manson kunne med fordel ha gjort litt mer ut av seg på scenen og gjerne spandert på seg et par ekstranumre til, men alt i alt var dette et mer enn godkjent show. Det var ihvertfall ikke et misfornøyd ansikt foran scenen da lysene ble slått på etter konserten. Men der var vel ikke du, Håkon?