The Sound Of The Sun – Flyr du høyt nok, hører du lyden av solen

På en måte er det befriende for lytteren å ikke behøve tenke på hva man skal sammenligne musikken med, men det vanskeliggjør min beskrivelse. Det første som skjøt gjennom hodet mitt var Atari Teenage Riot på en syrete jazztripp, eller en avantgarde versjon av Motorpsychos møte med the Source på Kongsberg Jazzfestival i 1995. Noen andre navn var Sun Ra, Can og Captain Beefheart. Men det blir feil å si at Tore Elgarøy kan sammenlignes med noen av disse artistene. Jeg ender opp med å ikke si noen ting. Jeg bare lytter til lyden.

Og det jeg føler er lyden av verden! Jeg ser veier på natten i fast forward; bilenes lykter er lyslinjer – hvite / røde. Verden spinner rundt sin egen akse, raskere og raskere. Mens, jeg står stille som frosset til is. Sitter i baksetet av livet og hverdagen. Og hele tiden, mens denne drømmeverdenen farer forbi, hører jeg gitarlinjene til Elgarøy fare til alle kanter, stupe ned i dypet av havet og rase opp mot, og gjennom, solen. Det er sykt, sykt, sykt. Og det er spennende.

Rune Grammofon er et plateselskap som har for vane å operere i ikke kartlagte farvann. Med synet av byen, skogen og livet virker det som om de har lagt ut på en jakt etter musikk som tar vare på det vi føler for nettopp disse tingene. Det er denne våkenheten og konstante letingen som gjør utgivelsene fra dette lille selskapet like spennende hver gang. Slik er det også med The Sound Of The Sun. Det høres ut som man er på jakt etter å fange en bit av livet; det livet vi lever i – dag ut / dag inn.

Men denne jakten, letingen etter minuttene kan også bli for slitsom for lytteren. Den krever mye av ørene og rasler med piggtråden. Knurrende, skremmende og høylytt. Om dette er en ren svakhet eller en utfordring er jeg derimot noe usikker på.

Det er umulig å finne noen holdepunkter som kan trekke frem som klare lytteposter for de av dere der ute som har lyst til å bli med på en reise langs gitarstrengene til denne mannen. Men, et krav mener jeg å ha rett i å stille: Du bør være bevandret i noe eksperimentell musikk fra før. Og da tenker jeg ikke Radiohead og Kid A. Du bør nikke gjenkjennende til Miles’ villeste sprell og friform jazz. Det kan tenkes du liker Supersilent eller Deathprods herjinger med Motorpsychs Demon Box. Men, det viktigste er å være nysgjerrig. Veldig nysgjerrig. Du kan ikke ha noen fordommer når solen prater til deg. Da vil du bare brenne bort og bli til støv på tomme fjernsynsskjermer…