Inside Out – Ikke altfor overbevisende

So Called Negroes’ første album led av kjedelig og monoton produksjon, som minner litt om tidlig Warlocks, i tillegg til en litt åpenlys norsk / amerikansk aksent. Produksjonen på det nye albumet er både fyldigere og mer massiv, og har elementer av ekte instrumenter i seg (deriblant Knut Schreiders gitar). Åpningslåta, SoCalledNegros In Your Frame, er drevet av en wah-wah-gitar som utfyller soundet godt. Men det virker ikke som gutta har forbedret seg like godt som rappere. Den norske aksenten er ennå svært tilstedeværende, og flyten hakker litt av og til. I tillegg er enkelte refrenger til dels «leie» og irriterende.

Men Inside Out er et positivt i den forstand at plata fører gruppa et steg videre. Bedre produksjon kan riktignok gi et bnoe bedre helhetsinntrykk av albumet, men på samme tid jobber den gode produksjonen også mot dem. Låtene som først og fremst skiller seg positivt ut fra de andre er So Free og Emotions (Frustrated Energies). Disse låter fint og flott, men det resterende materialet føles noe overprodusert, og blir derfor gjerne kjedelige bare etter et par gjennomlyttinger. Elementene av følsomme gitarriff og sløye funk-inspirerte bassganger funker heller dårlig.

En kombinasjon av kjedelig og til dels halv-dårlige rappere gjør Inside Out til et middelmådig album. SCN bringer ikke noe nytt til grenen, og de makter heller ikke å heve seg nevneverdig fra hopen. Oslonian Underdogs er faktisk bedre enn Inside Out, men jeg hadde ventet meg bedre enn dette, Men slik er det ofte med flere av dagens rap-album.