Manchild – Dårlig balanse – del to

Det hele sparkes i gang på åpningssporet I Declare War, som låter virkelig bra. Men det er låten som følger, Furious Anger, som likevel gjør størst inntrykk. Den gjestes av den avdøde D.I.T.C.-legenden Big L, og inneholder utdrag fra Pulp Fiction. Selv om Shyheim gjør et bra vers, så stjeler Big L showet mens han plasserer Shyheim i skyggen. Både produksjonen og artistenes gjennomførelse gjør denne til albumets beste låt.

Det som følger låter derimot ikke like bra. Materialet som serveres står tilbake som monotont, lite originalt og totalt uinspirende. Eneste unntak er tittellåta Manchild og Big L-produserte Trust It’s On. Ironisk nok er The RZA oppført som «executive producer» på coveret, men RZA hjelper i virkeligheten ikke til et eneste sted på plata. Coveret er forøvrig et kapittel for seg selv: Det er ihvertfall en sterk kandidat tit tittelen «årets dårligste plateomslag»! Designeren har ikke klart å skille tekst og bakgrunn slik at alt smelter sammen i en uleselig suppe av gruppebilder og tekst. Det virker nærmest som om det hele er sammensatt i en fart i Paint. I tillegg er bildene av Shyheim og hans venner temmelig flaue. Når produksjonen på denne plata i tillegg er gjort av B-laget til Wu-Tangs produksjonsteam, er det endelige resultatet ikke mye å rope hurra for.

Og Manchild er atter et sørgelig kapittel i Wu-Tang-sagaen. Shyheim lider samme skjebne som Cappadonna, og taper delvis grunnet en dårlig og tydelig nedprioritert produksjon. I tillegg til det rent produksjonsmessige, har Shyheim selv lite å bidra med her. Stemmen er for eksempel nesten bare irriterende når han fremfører sine vanvittig dårlige tesktstrofer. Flyten er heller langt fra den beste, og Shyheim leverer versene sine på verst tenkelige måte. Om ikke det er nok, så har heller ikke de som har mastret albumet vært av topp klasse. På den ene låta fades for eksempel volumet ned midt i verset. Teknisk sett låter det som om de vokalene opptakene har blitt utført i bagasjerommet til RZA. Når både produksjon og artistens ferdigheter er på bånn på samme tid, kan heller ikke dette belønnes med en god karakter.

Når alt kommer til alt er det egentlig bare synd på Shyheim, som tydeligvis må være like lite prioritert av RZA såvel som av plateselskapet. Manchild kunne derimot ha blitt et bra album dersom Shyheim i stedet hadde fått litt drahjelp fra RZA og co.

Nå er det riktignok lenge siden det kom noe bra saker fra Wu-Tang Clan. Klan-albumet The W var en skuffende opplevelse og Cappadonnas andre album var en fiasko. Men det finnes enda håp for klanen, for mot slutten av året skal Ghostface Killah ut med albumet Only Built For The Cuban Linx Part 2. For de som husker Supreme Clientelle fra i fjor, kan dette i motsetning til Manchild bli virkelig bra.