Tom Cats Screaming Outside – Åttitallspartyet fortsetter

Er det virkelig ikke mer enn et drøyt tiår siden Tears For Fears-låta Sowing The Seeds Of Love dominerte verdenseteren? Da hockeysveis fremdeles gikk an, alle gikk i blå jeans og fulgte med på Miami Vice? Vel, 80-tallet er hipt igjen for en stakket stund, og dermed børstes støvet av tiårets gamle helter. Duran Duran planlegger comeback. Tears For Fears også. Queen hyrer inn Robbie Williams som gjestevokalist. Og så får vi denne utgivelsen fra Roland Orzabal.

Jeg mistenker ikke Orzabal for å vende kappen etter vinden. Jeg tror at mannen er fanget i tiåret da biffene var så høye, bilene så lave og utringningene så dype. Det betyr ikke at han leverer dårlig musikk. På albumet Tomcats Screaming Outside viser han at han har et godt øre for snertene verselinjer og rivende refrenger. Han kommer med mange kreative innfall og gode ideer på platas tolv spor, men dessverre er alle låtene tyllet inn i massive synthtepper og tung programmering. Dermed mister de mye av sjarmen, og får et veldig datert preg.

Låta Low Life er et ekstremt eksempel på dette. Stinn full av dataprogrammering og overlesset med seig bassgroove. Men samtidig litt småkul. Orzabals uengasjerte vokaljobb sender tankene i retning Level 42. Bullets For Brains stjeler de første notene fra Madonnas Music, men fortsettelsen er i kjent Tears For Fears-stil. Under Ether rister på hockyen i retning Duran Duran.

Tomcats Screaming Outside er best når Roland Orzabal senker skuldrene og unngår de innlærte studioklisjeene. På Day By Day høres han ut som George Michael anno Older. For The Love Of Cain serveres U2-gitarer av kjent The Edge-merke i verselinjene, mens refrenget minner om Crash Test Dummies-låten Mmm Mmm Mmm Mmm. Åpningslåta er kanskje albumets beste, med drivende bass og hektisk refreng.

Her og der flørter Orzabal med moderne musikk. Eller det som han tror er moderne. På Hypnoculture får vi en merksnodig blanding av afrikansk folkemusikk og tunge synther, men her tråkkes det i ti år gamle spor av Deep Forest. Andre steder lesses det på med grunge, trip hop og ambient, og det hele høres både krampeaktig og komisk ut.