Replika – En replika med visjoner

Dette unge bandet legger seg opp til høyttalerne med et tett, fint lydbilde allerede fra det første sporet Skog. Denne akustiske hemmeligheten levner ingen tvil hos denne anmelderen at Moys må ha hørt litt på ikonene fra Tønsberg. Likevel drar de frem noe av sitt eget ved å gjøre lyden litt mer analog enn Seigmen hadde for vane å gjøre.

De neste låtene bekrefter det man kunne høre i åpningssporet; Moys har en ålreit produksjon bak seg, og virker ivrige etter finne sitt eget sound. De lykkes kanskje ikke helt på Replika, men det man blir servert på denne langspilleren lover godt for fremtiden til dette bandet. Jeg er av den oppfatning av at de her serverer jevnt over bedre låter enn det Seigmen gjorde på sin debut Pluto (og det er jo noe de kan ta med seg videre).

Debuten klarer selvfølgelig ikke klatre helt frem til tetgruppa i norsk rock. Replika er riktignok en lovende debut, men der den før nevnte Pluto og Motorpsychos Lobotomizer klarte å definere nye nisjer i et norsk rockmiljø, virker det som om Moys baserer sin plate på byggeklosser flere band allerede har brukt på sine plater. Det er ikke så farlig å gjøre på en debut, men jeg håper de neste gang har utviklet seg videre og funnet mer frem til noe de kan virkelig kalle sitt eget.

Dessverre er omslaget til denne jevnt over interessante skiva lite å glede seg over. Det virker gjennomtenkt, men jeg får følelsen av at de ikke helt har klart å la denne ideen bære frukter. Både tekstmessig og grafisk synes denne anmelderen skivas layout tenderer til å ødelegge for opplevelsen av plata som en helhet.

Moys er et artig bekjentskap og som flere nye, norske band de siste årene har de en respektløhet for ikonene som lover godt for norsk musikkbransje. Vi får bare håpe at de neste gang kan levere en master i stedet for en replika.