Her, the City et al – Imponerende countryrock

Dette er Loosegoats’ tredje album, og frontfigur Christian Kjellvander har med dette tatt steget opp i klasse med karer som Jay Farrar og Grant Lee Phillips når det gjelder låtskriving. Materialet varierer fra energiske gitardrevne rockere som Form And The Feeling og Yucca Mountain til lavmælte og pianobaserte perler som Marrow og Nez Percé. Dette albumet har alt som skal til for å bli en klassiker. Fantastiske låter, særpreg og kvalitet i alle ledd.

Kjellvander har en uttrykksfull stemme, og musikken er smakfullt arrangert. Særlig gitarspillet skiller seg ut som særdeles elegant. Loosegoats har så absolutt funnet sitt eget uttrykk, der de befinner seg i et musikalsk landskap beslektet med legendariske band og artister som Uncle Tupelo, Son Volt og Will Oldham. Men det mest oppsiktsvekkende er at Loosegoats tåler sammenligningen med alle disse, uten at det noen gang høres ut som om de prøver å være noe annet enn seg selv.

Her, the City et al er rett og slett en Anodyne, Hollywood Town Hall eller Fuzzy for år 2001, og et langt bedre album enn for eksempel Will Oldhams siste, Ease Down The Road (gitt ut under Bonnie ‘Prince’ Billy-navnet, red.anm.). Svenske musikere har vist at de behersker et vidt spekter av musikalske genre, men at årets kanskje beste skive skulle komme fra nabolandet hadde jeg ikke trodd. Dersom du har et forhold til americana er du nødt til å investere i dette albumet. Noe annet ville være helt meningsløst.
Høydepunkter: Her, The City, Nez Percé og Yucca Mountain.