Strange Little Girls – Et annerledes coveralbum

Tori Amos gir hver av låtene sin egen karakteristikk, hvor hun fremstår som unike personligheter gjennom hvert enkeltspor. Coverillustrasjonene understreker hennes konsept ved å vise tretten forskjellige kvinner som hver illustrerer et av de tolv sporene (tretten fordi Neil Youngs Heart Of Gold liksom i en psykedelisk og forholdsvis bisarr versjon presenteres av et «tvillingpar»).

Tittelsporet, The Stranglers’ 1982-hit Strange Little Girl, er forøvrig platas første singel, og albumets mest umiddelbare spor. De resterende låtene er for det meste neddempete versjoner, hvor Tori lykkes i å tilføre låtene sitt helt personlige preg. Alt er nok ikke like vellykket, men som et konseptalbum fungerer oppskriften til et visst punkt. Aller best fungerer det i Lou Reeds New Age og i Lloyd Coles tittelspor fra hans første utgivelse med The Commotions; Rattlesnakes.

Her tilfører Tori Amos materialet noe som rører, fordi hun tydelig utleverer mye av seg selv i sine tolkninger. Depeche Modes Enjoy The Silence, 10CCs I’m Not In Love og The Boomtown Rats’ (eller Bob Geldofs) I Don’t Like Mondays fremstår alle som noe pregløse, men like fullt minneverdige bidrag fra Tori.

Alt i alt står Strange Little Girls tilbake som et album som viser at det er fullt mulig å lage et cover-album uten at originalmaterialet tilsløres av tilfeldige tolkninger. Men på samme tid er dette ikke en plate som vil gå inn i historiebøkene som et viktig album.

Til det mangler plata nyanser såvel som arrangementsmessige løft som kunne ha hevet helhetsinntrykket. Det blir litt vel mye Toris stemme akkompagnert av hennes eget flygel. Sett under ett er dette alene dessverre ikke nok i en slik sammenheng.

Men i motsetning til for eksempel Simple Minds’ stakkarslige forsøk på å lage et coveralbum (Neon Lights som slippes på mandag), fungerer dette som den konseptplaten Tori Amos har prøvd å lage. Ihvertfall til en viss grad.