Sebastopol – Godt og variert

På Sebastopol viser Jay Farrar seg fra en røffere, og ikke minst en mer varierende side. Selv om han trår til med countrylåten Barstow, med god hjelp av Gillian Welch og David Rawlings (som også bidro sterkt på Ryan Adams debut Heartbreaker). Resten av låtene lite countrypreget. Albumet er derimot sterkt gitarbasert. Men til forskjell fra Son Volt-utgivelsene, har Farrar denne gangen tatt i bruk synther. Heldigvis uten at dette på noen måte svekker helhetsinntrykket. Låtkvaliteten er betydelig jevnere enn det han har prestert tidligere, og vokalen er ikke like preget av hans mer dystrere tanker og stemninger.Til tider høres Jay Farrar til og med lystig ut. En større variasjon i tempo, stemninger, rytmer og arrangementer er med på å gjøre Sebastpol til en trivelig lytteropplevelse. Godbiter finnes det mange av her, og det er verdt å trekke frem spor som Feel Free, Voodoo Candle, Dead Promises og Outside The Door, hvor han namechecker en rekke Robert Johnson-låter. Her får han også god hjelp av slidegitaristen Kelly Joe Phelps. Allerede nevnte Barstow er også en av platens mange høydepunkter. Albumet er i tillegg glimrende produsert av John Agnello, som også har jobbet med våre egne Madrugada. I ryggen har Jay Farrar en trio som leverer de musikalske varene på utmerket vis.

Sebastopol kan helt klart måle seg med Son Volt-debuten Trace, og skulle Jay Farrar bli fristet til å lage flere soloplater skal ihvertfall ikke jeg nekte ham det. La oss bare håpe at han ikke lar Son Volt bli oppløst på grunn av solokarrieren. For vi trenger også dem…