Cieli Di Toscana – Fint og snilt

Andrea Bocelli har blitt en av operaens sterkeste kort i løpet av de siste årene, og det er ikke særlig grunn til å tro at denne statusen skal bli mindre med det første. Men jeg har på samme tid følelsen av at Cieli Di Toscana heller ikke vil komme til å bli regnet som en av de sterkeste utgivelsene innen lettere opera dette året. Til det er ikke materialet mektig nok. Opera skal være pompøst, dekadent og stormfult. Denne gangen blir Bocelli istedet bare søtladen og slapp i fisken; det låter for snilt.

Det har kanskje en inndirekte sammenheng med at denne anmelder er mer vant med rockens elektriske friksjoner og jazzens løsslupne lek. Men hardrockens pompøse væremåte er heller intet ukjent fenomen, og det er noe av dette som savnes i det mytiske verdensbildet på Cieli Di Toscana. Dermed fortoner også åpningssporet Melodramma seg som noe skuffende. Og det er dessverre regelen fremfor unntaket denne gangen. Det låter som om Andrea har valgt å lage poplåter av sin musikk, noe som i mine ører sørger for at han havner midt mellom Julio Iglesias og en noe maskulin Celine Dion.

Det er egentlig synd at Cieli Di Toscana faller slik mellom flere stoler, for jeg er overbevist om at Andrea Bocelli har evner til å bli en av de store innenfor den pompøse operaverden. Men likevel vil mange utvilsomt finne denne utgivelsen under en rekke juletrær dette året. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal gi min mor. Vet du?